HVA tenker du på når du hører ordet «søppelhaug»? Du forbinder det sikkert med avfall og vond lukt. Så du ville nok ikke vente å finne noe av verdi, langt mindre en uvurderlig skatt, i en søppelhaug.

For omkring hundre år siden ble det funnet en verdifull skatt nettopp på et slikt sted. Hva slags skatt var det? Hvorfor er funnet av denne skatten viktig for oss?

I begynnelsen av 1900-tallet kom vitenskapsmennene Bernard P. Grenfell og Arthur S. Hunt fra Oxford universitet til Egypt. Der, i søppelhaugene ved Nildalen, fant de en rekke papyrusfragmenter. Senere, i 1920, mens de to kollegene holdt på med å katalogisere samlingen, fikk Grenfell tak i noen flere fragmenter som var blitt avdekket i Egypt. Han kjøpte dem på vegne av John Rylands-biblioteket i Manchester i England. Men begge mennene døde før de var ferdige med katalogiseringen.

Colin H. Roberts, en annen vitenskapsmann ved Oxford universitet, fullførte arbeidet. Mens han sorterte fragmentene, fikk han øye på en papyrusbit som målte ni ganger seks centimeter. Til hans store overraskelse inneholdt den greske teksten ord som han syntes virket kjent. På den ene siden stod det noen ord som var hentet fra Johannes 18:31–33. På den andre siden stod deler av versene 37 og 38. Roberts skjønte at han hadde kommet over en uvurderlig skatt.

Roberts hadde mistanke om at denne papyrusbiten var veldig gammel. Men hvor gammel? For å finne ut av det sammenlignet han skriften på den med skriften på gamle håndskrifter som allerede var datert – en vitenskap som kalles paleografi. * Ved hjelp av denne metoden klarte han å fastslå den omtrentlige alderen. Men han ville være helt sikker. Så han fotograferte fragmentet, sendte bildene til tre papyrologer og bad dem om å bestemme alderen. Hvilken konklusjon kom disse ekspertene fram til?

Ved å studere håndskriftstilen og pennestrøkene kom alle de tre ekspertene fram til at fragmentet var blitt skrevet i første halvdel av 100-tallet evt., bare noen tiår etter at apostelen Johannes døde. Paleografi er imidlertid ikke en hundre prosent sikker metode for datering av håndskrifter, og en annen vitenskapsmann mener at teksten kan ha blitt skrevet når som helst på 100-tallet. Ikke desto mindre var – og er – denne lille papyrusbiten det eldste fragmentet av et håndskrift til De kristne greske skrifter som noen gang er blitt funnet.

Hvorfor er dette fragmentet av Johannes’ evangelium så viktig for dem som setter Bibelen høyt? Av minst to grunner. For det første gir fragmentet oss en viss innsikt i hvor mye Skriftene betydde for de første kristne.

I det andre århundre evt. forelå skrevne tekster i to formater – bokrullen og kodeksen. Bokruller var papyrus- eller pergamentstykker som var limt  eller sydd sammen til et langt ark. Dette arket kunne rulles sammen og rulles ut, alt etter behov. Som oftest ble det bare skrevet på den ene siden.

Men det lille fragmentet som Roberts oppdaget, hadde skrift på begge sider. Det tyder på at det hadde vært en del av en kodeks og ikke en bokrull. En kodeks ble laget av pergament- eller papyrusark som ble sydd sammen og brettet til et format som lignet en bok.

Hva var fordelene ved kodeksen sammenlignet med bokrullen? Husk at de første kristne var evangelister. (Matteus 24:14; 28:19, 20) De forkynte Bibelens budskap overalt hvor de traff folk – i hjemmene, på torgene og på gaten. (Apostlenes gjerninger 5:42; 17:17; 20:20) Så det var mye mer praktisk å ha Skriftene i et kompakt format.

Kodeksen gjorde også at det var lettere for menigheter og enkeltpersoner å lage sine egne avskrifter av De hellige skrifter. Det ble derfor tatt avskrifter av evangeliene om og om igjen, noe som uten tvil bidrog til kristendommens raske vekst.

En annen grunn til at Rylands-fragmentet er viktig for oss, er at det viser hvor nøyaktig den bibelske teksten er blitt overlevert. Fragmentet inneholder riktignok bare noen få vers fra Johannesevangeliet, men teksten er nesten helt identisk med den vi finner i dagens bibler. Rylands-fragmentet er altså med på å vise at Bibelen ikke er blitt forandret, trass i at det er blitt tatt avskrifter av den om og om igjen.

Rylands-fragmentet er bare ett av flere tusen fragmenter og håndskrifter som bekrefter at den opprinnelige bibelteksten er blitt riktig overlevert. I boken Men Bibelen hadde rett konkluderte Werner Keller med å si: «Disse ærverdige tekster er de samme som dem vi den dag idag leser i våre moderne bibler – uforfalsket og trofast har den religiøse tradisjon bevart dem for oss ned gjennom tidene.»

De kristne baserer naturligvis ikke sin tro på arkeologiske funn. De er overbevist om at «hele Skriften er inspirert av Gud». (2. Timoteus 3:16) Men det er trosstyrkende å se at uvurderlige skatter fra gammel tid bekrefter det som hele tiden har stått i Bibelen: «Jehovas ord varer evig»! – 1. Peter 1:25.