først må frafallet komme: Noen av de kristne i Tessalonika var blitt villedet når det gjaldt «vår Herre Jesu Kristi nærvær» og «Jehovas dag». Paulus minnet dem derfor om to ting som måtte skje først: (1) Frafallet måtte komme (se studienoten til frafallet i dette verset), og (2) «lovløshetens menneske» måtte komme til syne. (2Te 2:1–3) Det Paulus sa om at den kristne menighet skulle bli berørt av et omfattende frafall, stemmer overens med Jesu illustrasjon om hveten og ugresset. (Mt 13:24–30, 36–43) Paulus kom også med andre profetiske advarsler om at frafalne skulle snike seg inn i menigheten. Senere gjorde apostelen Peter det samme. – Apg 20:29, 30; 1Ti 4:1–3; 2Ti 4:3, 4; 2Pe 2:1–3.

i de siste dager: Paulus skriver i futurum (framtid) i dette verset. Han sier: «I de siste dager skal det være kritiske tider.» (Se også 2Ti 3:2, 13.) Så han siktet til noe som skulle skje i framtiden – «i de siste dager» for den verdensordningen som skulle eksistere under Jesu usynlige nærvær. (Se Ordforklaringer: «siste dager, De».) Disse «siste dager» skulle begynne først etter at det forutsagte frafallet hadde kommet og «lovløshetens menneske» hadde kommet til syne, slik det var profetert i 2Te 2:3–12. (Se studienoter til 2Te 2:3; 1Ti 4:1.) Paulus fortsetter med å nevne negative egenskaper som skulle dominere menneskesamfunnet på den tiden. (2Ti 3:1–5; se studienote til 2Ti 3:5.) Det store frafallet skulle bidra til at disse uønskede egenskapene ble svært utbredt.

kritiske tider som er vanskelige å mestre: Dette uttrykket er en gjengivelse av to greske ord som Paulus bruker for å beskrive en krisetid som han kaller «de siste dager». Det greske ordet kairọs sikter ofte til en bestemt tidsperiode og kan også gjengis med «fastsatt tid». (Se studienote til Apg 1:7.) Paulus bruker dette ordet sammen med det greske ordet khalepọs, som her er gjengitt med ‘vanskelig å mestre’. I ordbøker blir ordet definert som «vanskelig», «farlig» eller «forbundet med påkjenninger». I Mt 8:28 er det samme ordet brukt for å beskrive to demonbesatte menn som usedvanlig «ville». Paulus sier at på grunn av folks dårlige egenskaper (2Ti 3:2–5, 13) skulle «de siste dager» være «tider med store påkjenninger» eller være «vanskelige å holde ut, vanskelige å komme igjennom og vanskelige å mestre», slik forskjellige oppslagsverk uttrykker det.

Disse skal du vende deg bort fra: Paulus har nettopp forutsagt hvor ille verdenssituasjonen skulle være «i de siste dager». Men han vet at det også på hans egen tid finnes mennesker som til en viss grad har de egenskapene han har nevnt. (Se studienoter til 2Ti 3:1, 2.) Paulus bruker her et sterkt verb som kan overbringe tanken om å holde seg unna noen eller noe fordi man føler avsky. Han understreker på den måten at det er viktig å unngå unødvendig kontakt med dem som viser de egenskapene han har nevnt. De kristne vil selvfølgelig behandle også slike mennesker på en vennlig måte, men de vil ikke ønske å ha dem som nære venner. – Se studienote til 2Ti 2:24.

noen skal falle fra troen: Paulus forutsier at noen som gir seg ut for å være kristne, skal vende seg bort fra Guds lære i Skriftene og forlate den sanne tilbedelse av Gud. Det greske verbet som her er gjengitt med «falle fra», betyr bokstavelig «tre til side fra; fjerne seg fra» og kan også gjengis med «trekke seg bort; ta avstand fra». (Apg 19:9; 2Ti 2:19; He 3:12) Det er beslektet med et substantiv som blir gjengitt med «frafall». – Se studienote til 2Te 2:3.

tider eller tidsperioder: Her brukes to forskjellige greske ord om begrepet tid. Flertallsformen av det greske ordet khrọnos, som er gjengitt med tider, kan sikte til en tidsperiode av hvilken som helst varighet, lang eller kort. Det greske ordet kairọs (noen ganger gjengitt med forskjellige bøyningsformer av «fastsatt tid»; flertallsformen er her gjengitt med tidsperioder) blir ofte brukt om framtidige tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. – Apg 3:19; 1Te 5:1; se studienoter til Mr 1:15; Lu 21:24.

kjærligheten til penger: Når Paulus kaller denne kjærligheten «en rot til alle slags skadelige ting», kan det være at han hentyder til et ordtak som var godt kjent på hans tid. Han sier ikke at det er noe galt med penger i seg selv, for i denne verden har man praktisk nytte av penger. (For 7:12; 10:19) Det er å ha kjærlighet til penger som er farlig. I vers 5 viser Paulus at noen falske lærere var sterkt motivert av kjærligheten til penger, så det er ikke så rart at han tidligere hadde sagt at en tilsynsmann ikke skulle være «glad i penger». (1Ti 3:1, 3 og studienote) Bibelen viser at denne kjærligheten også er forbundet med andre farer. En som er glad i penger, får aldri nok. (For 5:10) Enda verre er det at denne kjærligheten konkurrerer med og fortrenger kjærligheten til Gud. (Mt 6:24; se studienote til Lu 16:9.) På grunn av dette er kjærligheten til penger en rot, eller en årsak, til en lang rekke «skadelige ting». Den fører til de ‘smertene’ Paulus nevner videre i dette verset.

For da skal menneskene være: Det greske ordet ạnthropos (mann; menneske) sikter ofte til både menn og kvinner og er her gjengitt med «menneskene». Paulus nevner så 20 egenskaper som folk skulle ha «i de siste dager», en tid som den gangen lå langt inn i framtiden. (2Ti 3:1 og studienote) Han mener ikke at folk på hans egen tid ikke hadde slike dårlige egenskaper, for han formaner Timoteus til å ‘vende seg bort fra’ dem som oppførte seg på den måten. Det viser at disse karaktertrekkene utgjorde en trussel på den tiden også. (Se studienote til 2Ti 3:5; se også Mr 7:21, 22.) Men her forutsier Paulus at det skulle komme en tid da menneskeheten som et hele skulle være dominert av disse dårlige egenskapene.

glad i penger: Se studienote til 1Ti 6:10.

skrytende, arrogante: En skrytende person framhever sine evner og egenskaper og sin velstand, ofte ved å overdrive. En arrogant person mener at han er bedre enn andre. Disse egenskapene ligner på hverandre, men «skrytende» sikter først og fremst til det å snakke på en stolt måte, mens ‘arrogant’ først og fremst sikter til stolte tanker og følelser.

spottende: Eller: «blasfemiske». Paulus bruker et gresk ord (blạsfemos) som sikter til personer som «snakker blasfemisk, baktaler, ærekrenker, fornærmer». I «de siste dager» skulle mange snakke slik mot både Gud og mennesker. – 2Ti 3:1.

ulydige mot foreldre: Mange hundre år før den kristne tidsalder sa Moseloven at barn skulle ære foreldrene sine. (2Mo 20:12; Mt 15:4) Barn i den kristne menighet ble også opplært til å være lydige mot foreldrene sine og ære dem. (Ef 6:1, 2) Selv blant oldtidens grekere og romere, som ikke tilba Jehova, mente mange at det var galt og unaturlig at barn hadde en opprørsk holdning overfor foreldrene sine. (Ro 2:14, 15) I oldtidens Hellas mistet en mann borgerrettighetene sine hvis han slo foreldrene sine. Ifølge romersk lov var det like alvorlig å slå faren sin som å drepe et annet menneske. Men Paulus forutsier her at det skulle komme en tid da ulydighet mot foreldre ville være svært utbredt. Det ville, som et oppslagsverk sier, være «tegnet på en ytterst dekadent sivilisasjon».

utakknemlige: Noen kan føle at de har krav på alt det de har fått fra foreldrene sine, fra andre mennesker og til og med fra Gud. (Lu 6:35) En slik holdning skyldes i bunn og grunn egoisme.

illojale: Eller: «uten lojal kjærlighet». (Se også 1Ti 1:9, fotn.) Det greske ordet som er brukt her, kan overbringe tanken om å være illojal mot andre mennesker og mot Gud. Ordet har vid betydning og kan også romme tanken om å være «vanhellig; respektløs». Det kan altså sikte til det å ikke ha respekt for det som er hellig, eller, som et oppslagsverk sier det, «å ikke se på noe som hellig». En illojal person bryr seg ikke om å være trofast eller å oppfylle sine forpliktelser overfor andre mennesker og ikke engang overfor Gud.

Disse skal du vende deg bort fra: Paulus har nettopp forutsagt hvor ille verdenssituasjonen skulle være «i de siste dager». Men han vet at det også på hans egen tid finnes mennesker som til en viss grad har de egenskapene han har nevnt. (Se studienoter til 2Ti 3:1, 2.) Paulus bruker her et sterkt verb som kan overbringe tanken om å holde seg unna noen eller noe fordi man føler avsky. Han understreker på den måten at det er viktig å unngå unødvendig kontakt med dem som viser de egenskapene han har nevnt. De kristne vil selvfølgelig behandle også slike mennesker på en vennlig måte, men de vil ikke ønske å ha dem som nære venner. – Se studienote til 2Ti 2:24.

i de siste dager: Paulus skriver i futurum (framtid) i dette verset. Han sier: «I de siste dager skal det være kritiske tider.» (Se også 2Ti 3:2, 13.) Så han siktet til noe som skulle skje i framtiden – «i de siste dager» for den verdensordningen som skulle eksistere under Jesu usynlige nærvær. (Se Ordforklaringer: «siste dager, De».) Disse «siste dager» skulle begynne først etter at det forutsagte frafallet hadde kommet og «lovløshetens menneske» hadde kommet til syne, slik det var profetert i 2Te 2:3–12. (Se studienoter til 2Te 2:3; 1Ti 4:1.) Paulus fortsetter med å nevne negative egenskaper som skulle dominere menneskesamfunnet på den tiden. (2Ti 3:1–5; se studienote til 2Ti 3:5.) Det store frafallet skulle bidra til at disse uønskede egenskapene ble svært utbredt.

er uten naturlig hengivenhet: Dette uttrykket, som i noen oversettelser er gjengitt med «hjerteløse», er en oversettelse av det greske ordet ạstorgos, som består av prefikset a, som betyr «uten», og storgẹ, som betyr «naturlig hengivenhet». Dette ordet brukes for å beskrive mangelen på naturlig hengivenhet mellom familiemedlemmer, særlig den hengivenheten foreldre og barn føler overfor hverandre. Man kan ikke forvente at de som mangler naturlig hengivenhet overfor familiemedlemmer, skal ha et godt forhold til andre mennesker. I tråd med Paulus’ uttalelse har historieskrivere som levde i oldtidens gresk-romerske verden, fortalt om tilfeller der fedre forlot familien sin, der barn forsømte sine gamle foreldre, og der foreldre tok livet av uønskede barn, deriblant barn som var svake eller hadde misdannelser. Paulus brukte dette ordet her i Ro 1:31 for å beskrive hvor langt vekk mennesker har kommet fra sin opprinnelige, fullkomne tilstand. I 2Ti 3:3 brukte han det for å vise hvordan mennesker skulle oppføre seg i de kritiske siste dager.

Djevelen: Fra det greske ordet diạbolos, som betyr «baktaler». (Joh 6:70; 2Ti 3:3) Det beslektede verbet diabạllo betyr «å anklage» og blir gjengitt med «ble anklaget» i Lu 16:1.

en baktaler: Eller: «en djevel». Det greske ordet diạbolos, som i de fleste tilfeller sikter til Djevelen, betyr «baktaler». Det blir gjengitt med «baktalende» (1Ti 3:11; 2Ti 3:3) eller «baktale» (Tit 2:3) de få gangene det ikke sikter til Djevelen. Når det greske ordet refererer til Djevelen, brukes det nesten alltid med den bestemte artikkelen. (Se studienote til Mt 4:1 og Ordforklaringer: «Bestemt artikkel».) Her brukes ordet for å beskrive Judas Iskariot, som hadde utviklet en dårlig egenskap. Det er mulig at Jesus på dette tidspunktet oppdaget at Judas begynte å følge en kurs som førte galt av sted, en kurs som senere gjorde at Satan kunne bruke Judas som en alliert for å få Jesus drept. – Joh 13:2, 11.

selvkontroll: Det greske ordet som her er oversatt med «selvkontroll», forekommer fire ganger i De kristne greske skrifter. (Apg 24:25; 2Pe 1:6) Denne egenskapen er blitt definert som «det å holde sine følelser, innskytelser eller ønsker under kontroll». Det beslektede greske verbet forekommer i 1Kt 9:25 (se studienote), der Paulus skriver: «Alle som deltar i en idrettskonkurranse, viser selvkontroll i alt.» Dette greske verbet brukes også i Septuaginta i 1Mo 43:31, der det står om Josef at han hadde «følelsene under kontroll». Det hebraiske verbet som brukes i 1Mo 43:31, brukes også i Jes 42:14, der Jehova sier om seg selv: «Jeg ... har behersket meg.» I stedet for straks å gå til handling overfor dem som bryter hans lover, lar han det gå tid, slik at de kan få mulighet til å vende om fra sin onde handlemåte og få hans godkjennelse. – Jer 18:7–10; 2Pe 3:9.

Det er bare én som er god – det er Gud: Jesus anerkjenner her Jehova som den fremste normen for godhet, som den som har den suverene retten til å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt. Da Adam og Eva gjorde opprør og spiste av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, prøvde de i virkeligheten å tilrane seg denne retten. I motsetning til dem overlater Jesus ydmykt til sin Far å fastsette normer. Gjennom sitt Ord, Bibelen, har Gud vist og forklart hva godhet er. – Mr 10:19.

uten naturlig hengivenhet: Se studienote til Ro 1:31.

uforsonlige: Paulus forutsier her at det skulle komme en tid da folk flest ikke var villige til å finne rimelige løsninger på problemer eller til å løse konflikter. Det greske ordet kan mer bokstavelig gjengis med «uten avtale». Ordet ble ofte brukt om et mislykket forsøk på å løse konflikter mellom nasjoner. Det kunne også bli brukt om et mislykket forsøk på å løse problemer mellom enkeltpersoner. Et oppslagsverk sier: «Ordet beskriver en streng og hard holdning som skiller et menneske fra dets medmennesker i uforsonlig bitterhet.»

baktalende: I Bibelen blir det greske ordet for «baktaler» (diạbolos) som regel gjengitt med «Djevelen» og brukt som en tittel på Satan, som ondskapsfullt baktaler Gud. (Se studienote til Mt 4:1 og Ordforklaringer: «Djevelen».) Men noen få ganger blir ordet brukt i sin grunnleggende betydning og blir da gjerne gjengitt med «baktalende» eller «baktale». (1Ti 3:11; Tit 2:3) Her i beskrivelsen av «de siste dager» (2Ti 3:1) bruker Paulus dette ordet om mennesker som prøver å skade omdømmet til andre, både mennesker og Gud, ved å komme med falske anklager eller forvrenge de faktiske forhold. – Se studienote til Joh 6:70, der ordet blir brukt for å beskrive Judas Iskariot.

uten selvkontroll: En person som ikke har selvkontroll, gir lett etter for umoralske lyster, raseriutbrudd og andre selviske tendenser. Én grunn til at mennesker i de siste dager skulle være uten selvkontroll, er at de er «egoistiske» og ‘elsker nytelser i stedet for å elske Gud’. (2Ti 3:2, 4) Med en slik innstilling mangler de det viktigste motivet for å legge bånd på seg når de blir fristet til å gjøre noe som Gud ikke liker. De mangler også Guds ånd, som hjelper de kristne til å utvikle større selvkontroll. Et gresk substantiv som er beslektet med ordet for «uten selvkontroll», er oversatt med «ukontrollert begjær» i Mt 23:25. – Les mer om ordet «selvkontroll» i studienote til Ga 5:23.

voldsomme: Paulus bruker et gresk ord som bokstavelig betyr «utemmet; vill». Ordet kan også gjengis med «brutal; grusom; hensynsløs» og overbringe tanken om å «mangle medfølelse og empati». (Se også Mt 24:12.) På Paulus’ tid ble dette ordet ofte brukt om både dyr og mennesker med et illsint temperament.

uten kjærlighet til det som er godt: Dette uttrykket er en oversettelse av et gresk ord som bare forekommer her i De kristne greske skrifter. Det har vid betydning og kan romme tanken om å hate gode mennesker og det som er godt. Det kan også sikte til dem som ikke har noen interesse av det som kan være til samfunnets beste. De som ikke elsker det som er godt, kan ikke elske Jehova, som er god i absolutt forstand. – Se studienote til Mr 10:18.

forræderske: Det samme greske ordet blir brukt for å beskrive Judas Iskariot i Lu 6:16, der det er gjengitt med «forræder». – Se også Apg 7:52.

egenrådige: Paulus bruker et gresk ord som bokstavelig betyr «som faller forover». Det beskriver hvordan folk bevisst kan fortsette å følge en bestemt kurs i livet og ignorere andres råd selv om de vet at det sannsynligvis vil få dårlige konsekvenser. Det greske ordet kan også gjengis med «hensynsløse; dumdristige». Et oppslagsverk sier om dem som er egenrådige eller hensynsløse, at de «kaster all forsiktighet over bord, uansett hvilken katastrofe eller straff de kan komme til å føre over sine medmennesker». Et annet oppslagsverk sier: «En mann som er hensynsløs, viker ikke tilbake for noe i forsøket på å nå sine mål.» Det eneste andre stedet dette ordet forekommer i De kristne greske skrifter, er Apg 19:36, der byskriveren i Efesos sa til den rasende pøbelflokken at de ikke måtte «gjøre noe overilt».

oppblåst av stolthet: Det greske verbet som er brukt her (tyfọomai), er beslektet med ordet for «røyk». Det kunne bli brukt om en som var innhyllet i eller også blindet av røyk. Dette ordet forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. Hver gang blir det brukt i overført betydning og beskriver tydeligvis en som er blindet av stolthet. (1Ti 3:6; 6:4; 2Ti 3:4) Noen oversettelser gjengir det med «innbilske» eller «slike som svulmer av selvtilfredshet». Et oppslagsverk sier at ordet beskriver dem «som er selvopptatte». Den jødiske historieskriveren Josefus brukte ordet for å beskrive noen greske skribenter som så ned på jødene og baktalte dem.

elske nytelser i stedet for å elske Gud: Paulus sier ikke her at menneskene skulle elske nytelser mer enn de elsker Gud, men at de skulle elske nytelser i stedet for å elske Gud. Bibelen sier ikke at alle nytelser og fornøyelser er gale, men den advarer mot å jage etter slike ting i stedet for å bygge opp et vennskap med Gud. – Se også Lu 12:19–21; 1Jo 2:15.

i de siste dager: Paulus skriver i futurum (framtid) i dette verset. Han sier: «I de siste dager skal det være kritiske tider.» (Se også 2Ti 3:2, 13.) Så han siktet til noe som skulle skje i framtiden – «i de siste dager» for den verdensordningen som skulle eksistere under Jesu usynlige nærvær. (Se Ordforklaringer: «siste dager, De».) Disse «siste dager» skulle begynne først etter at det forutsagte frafallet hadde kommet og «lovløshetens menneske» hadde kommet til syne, slik det var profetert i 2Te 2:3–12. (Se studienoter til 2Te 2:3; 1Ti 4:1.) Paulus fortsetter med å nevne negative egenskaper som skulle dominere menneskesamfunnet på den tiden. (2Ti 3:1–5; se studienote til 2Ti 3:5.) Det store frafallet skulle bidra til at disse uønskede egenskapene ble svært utbredt.

De framstår som mennesker med gudsfrykt: Paulus sier at «i de siste dager» skulle mange ‘framstå’ som mennesker med gudsfrykt, det vil si prøve å gi inntrykk av å være slike mennesker, men i virkeligheten bare skjule seg bak en maske. (2Ti 3:1) Noen bibeloversettelser gjengir denne tanken slik: «De skal være religiøse i det ytre», eller: «De skal se ut som om de er religiøse.» Selv om folk later som om de tilber Gud, viser deres onde handlinger eller deres overdrevne kjærlighet til seg selv, penger eller nytelser at dette ikke stemmer. – 2Ti 3:2–4.

er falske, for de lever ikke i samsvar med dens kraft: Sann gudsfrykt har kraft til å forandre folks personlighet. (Ef 4:22–24; Kol 3:10) De som bare later som om de tjener Gud, fornekter, eller bryr seg ikke om, denne kraften. De lar ikke sann gudsfrykt få påvirke den måten de lever på. (Se også Jud 4.) De har ikke en ekte kristen tro som blir underbygd av gjerninger. – Jak 2:18–26.

Disse skal du vende deg bort fra: Paulus har nettopp forutsagt hvor ille verdenssituasjonen skulle være «i de siste dager». Men han vet at det også på hans egen tid finnes mennesker som til en viss grad har de egenskapene han har nevnt. (Se studienoter til 2Ti 3:1, 2.) Paulus bruker her et sterkt verb som kan overbringe tanken om å holde seg unna noen eller noe fordi man føler avsky. Han understreker på den måten at det er viktig å unngå unødvendig kontakt med dem som viser de egenskapene han har nevnt. De kristne vil selvfølgelig behandle også slike mennesker på en vennlig måte, men de vil ikke ønske å ha dem som nære venner. – Se studienote til 2Ti 2:24.

mild mot alle: Paulus oppmuntrer Timoteus til å være mild, eller vennlig, mot alle. Da ville han unngå å være som de diskusjonslystne falske lærerne i Efesos, som skapte splittelse. (2Ti 2:23) Det greske uttrykket kan også gjengis med «taktfull mot alle». Paulus hadde selv lært å være mild. Før han ble kristen, hadde han vært så ivrig etter å fremme jødedommens tradisjoner at han var alt annet enn mild, taktfull og vennlig. Han behandlet Kristi disipler på en brutal og frekk måte. Likevel var Jesus mild overfor ham. (Apg 8:3; 9:1–6; Ga 1:13, 14; 1Ti 1:13) Paulus lærte også at mildhet ikke er et tegn på svakhet – han nølte aldri med å si klart og tydelig fra om at det var nødvendig å slutte med urett oppførsel. (1Kt 15:34) Han var ikke streng, men behandlet sine brødre og søstre med taktfullhet og kjærlighet. (1Te 2:8) Paulus ønsket å være like mild som «en ammende mor». (Se studienote til 1Te 2:7.) Han ville at Timoteus skulle etterligne ham ved å være mild «mot alle», også mot kristne som påvirket menigheten negativt, og mot motstandere utenfor menigheten. Timoteus skulle ikke bidra til krangel og splittelse, men oppmuntre til enhet og kjærlighet. – 2Ti 2:23, 25.

For da skal menneskene være: Det greske ordet ạnthropos (mann; menneske) sikter ofte til både menn og kvinner og er her gjengitt med «menneskene». Paulus nevner så 20 egenskaper som folk skulle ha «i de siste dager», en tid som den gangen lå langt inn i framtiden. (2Ti 3:1 og studienote) Han mener ikke at folk på hans egen tid ikke hadde slike dårlige egenskaper, for han formaner Timoteus til å ‘vende seg bort fra’ dem som oppførte seg på den måten. Det viser at disse karaktertrekkene utgjorde en trussel på den tiden også. (Se studienote til 2Ti 3:5; se også Mr 7:21, 22.) Men her forutsier Paulus at det skulle komme en tid da menneskeheten som et hele skulle være dominert av disse dårlige egenskapene.

menn som på en slu måte skaffer seg innflytelse i hjemmene: Disse moralsk fordervede mennene var blant dem som «framstår som mennesker med gudsfrykt, men er falske, for de lever ikke i samsvar med dens kraft». (2Ti 3:5) Det greske verbet som er gjengitt med «på en slu måte skaffer seg innflytelse i», overbringer tanken om å få innpass ved hjelp av bedragerske metoder eller ved å gi et falskt inntrykk. Det kan også gjengis med «snike seg inn i; infiltrere». Disse slu mennene kan ha prøvd å lokke «svake kvinner» til å begå seksuell umoral.

svake kvinner som er nedlesset av synder: Paulus snakker her om visse kvinner i menigheten som var åndelig svake. De hatet ikke det som var ondt. Som følge av det lot de seg lede av forskjellige slags lyster, muligens i den forstand at de var slaver av syndige lyster. Onde menn kunne lett få makt over slike kvinner eller påvirke tankegangen deres. Det kan være at disse mennene på en slu måte overtalte kvinnene til å tro at en barmhjertig Gud ville unnskylde syndig oppførsel. – Jud 4.

den nøyaktige kunnskapen: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis. (Epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere».) Avhengig av sammenhengen kan det bety «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». (Se studienote til Ro 10:2.) Her bruker Paulus ordet for å vise at en moden kristen må være forent med sine trosfeller når det gjelder å få fullstendig kunnskap om Guds Sønn, Kristus Jesus. – 1Kt 1:24, 30; Ef 3:18; Kol 2:2, 3; 2Pe 1:8; 2:20.

alltid blir undervist: De kvinnene som Paulus skrev om, lærte enkelte ting, men de gikk ikke inn for å få «nøyaktig kunnskap om sannheten». Kristne som har «nøyaktig kunnskap», kjenner ikke bare til fakta. (Se studienote til Ef 4:13.) De har lært å tenke på samme måte som Jehova og følger fullt ut hans rettferdige prinsipper. – Ef 3:17–19; Kol 1:9, 10; 2:6, 7.

Jannes og Jambres: Disse to mennene fra Moses’ tid er ikke nevnt ved navn i De hebraiske skrifter, men Paulus forteller under inspirasjon hva de het. (2Ti 3:16) De var sannsynligvis framstående menn ved faraos hoff, og de kan ha tatt ledelsen blant de magikerne som motarbeidet Moses. (2Mo 7:11, 22; 8:7, 18, 19; 9:11) De er nevnt i tradisjonelle jødiske skrifter, blant annet i noen som daterer seg fra det første århundre fvt. Noen ikke-jødiske skribenter fra det første og det andre århundre evt. nevner også en av eller begge disse mennene ved navn. Paulus omtaler dem her for å forsikre Timoteus om at de falske lærerne i Efesos til syvende og sist vil mislykkes.

Jannes og Jambres: Disse to mennene fra Moses’ tid er ikke nevnt ved navn i De hebraiske skrifter, men Paulus forteller under inspirasjon hva de het. (2Ti 3:16) De var sannsynligvis framstående menn ved faraos hoff, og de kan ha tatt ledelsen blant de magikerne som motarbeidet Moses. (2Mo 7:11, 22; 8:7, 18, 19; 9:11) De er nevnt i tradisjonelle jødiske skrifter, blant annet i noen som daterer seg fra det første århundre fvt. Noen ikke-jødiske skribenter fra det første og det andre århundre evt. nevner også en av eller begge disse mennene ved navn. Paulus omtaler dem her for å forsikre Timoteus om at de falske lærerne i Efesos til syvende og sist vil mislykkes.

de vil ikke fortsette å ha framgang: Paulus hadde advart tilsynsmennene i Efesos om at det skulle stå fram falske lærere. (Apg 20:29, 30) Disse onde mennene kan tilsynelatende ha lyktes i å forderve og splitte menigheten. Trofaste kristne må uten tvil ha blitt opprørt over å se en slik utvikling. Men Paulus forsikrer Timoteus om at ‘framgangen’ til disse mennene ville være begrenset. Det gjør han ved å sammenligne de falske lærerne med Jannes og Jambres, som motarbeidet Moses, og som kan ha tatt ledelsen blant magikerne i Egypt. (Se studienote til 2Ti 3:8.) Beretningen i 2. Mosebok viser at selv om disse prestene kopierte noen av de miraklene Moses utførte, var de senere maktesløse. Fra og med den tredje plagen klarte de ikke å kopiere Jehovas mirakuløse gjerninger og heller ikke beskytte seg mot dem. – 2Mo 8:16–19; 9:10, 11.

det vil bli tydelig for alle hvor tåpelige de er: Paulus forsikrer Timoteus om at de falske lærerne i menigheten ville bli avslørt som tåpelige. De ville komme til å oppleve det samme som Jannes og Jambres, de to andre mennene som Paulus nettopp hadde nevnt. I deres tilfelle kunne alle tydelig se hvor tåpelig det var av dem å motarbeide Jehova.

Men du har nøye fulgt: Her framhever Paulus forskjellen mellom falske lærere og Timoteus. I løpet av omkring 14 år har Timoteus fått opplæring av Paulus og har etterlignet ham på en rekke måter. Han har etterlignet hans undervisning, hans livsførsel, hans målbevissthet, hans sterke og urokkelige tro, hans store tålmodighet, hans varme kjærlighet og hans standhaftige utholdenhet. Paulus skryter ikke når han sier at hans eksempel er verdt å etterligne. Nei, han skriver under inspirasjon og beskriver rett og slett de faktiske forhold. Han har etterlignet Kristus, og derfor er hans eksempel verdt å etterligne. – Se også 1Kt 11:1; Flp 3:17; He 13:7.

i Antiokia, Ikonium og Lystra: Under Paulus’ første misjonsreise ble han og Barnabas jaget ut av Antiokia i Pisidia og truet med steining i Ikonium. Og i Lystra ble Paulus faktisk steinet og etterlatt tilsynelatende død. (Apg 13:14, 50; 14:1–5, 8, 19) Etterpå fikk han hjelp av en gruppe disipler som muligens innbefattet Timoteus, som tydeligvis var fra Lystra. (Apg 14:20; 16:1) Fordi Timoteus ‘nøye hadde fulgt’ Paulus når det gjaldt hans trofaste utholdenhet, visste han om «de forfølgelser og lidelser» som Paulus hadde holdt ut i de tre byene som er nevnt. (2Ti 3:10) Paulus trekker fram disse tidligere hendelsene for å oppmuntre Timoteus til å holde ut enhver forfølgelse han kunne komme til å bli utsatt for. – 2Ti 3:12.

Herren reddet meg ut av dem alle: Paulus ga ofte uttrykk for at han trengte å bli reddet, og han ga både Jehova Gud (2Kt 1:8–10) og Jesus Kristus (1Te 1:10) æren for at han ble reddet. Så i denne sammenhengen kan «Herren» sikte til enten Jehova eller Jesus. Noen mener at Paulus’ ord kan være en hentydning til Sl 34:19.

alle som ønsker å leve med gudhengivenhet: Det greske ordet som er gjengitt med «ønsker», kan sikte til mer enn bare et forbigående ønske. Verbformen her angir vedvarende besluttsomhet. Et oppslagsverk sier dette om hva det fører til å være fast bestemt på å leve med oppriktig gudhengivenhet: «Å skille seg ut fra verden, å ha andre normer og andre mål, er alltid risikabelt.» (Se studienote til 1Ti 4:7.) Som Paulus viser her, er det ikke til å unngå at gudhengivne mennesker møter fiendtlighet fra forfølgere. (1Mo 3:15; Åp 12:9, 17) Kristus ble utsatt for farer og forfølgelse. Det samme gjorde Paulus og Timoteus, og slik vil det også være med alle sanne kristne. – Joh 15:20; Apg 17:3; Flp 3:10; 2Ti 2:3.

gudhengivenhet: Se Ordforklaringer.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

onde mennesker og bedragere: «Onde mennesker» kan sikte til dem som åpenlyst viser at de har slike egenskaper som dem som er nevnt i 2Ti 3:2–5. Men «bedragere» er mer tilbøyelige til å skjule sin ondskap ved å gi inntrykk av å være rettferdige. I De kristne greske skrifter forekommer det greske ordet som er gjengitt med «bedragere», bare her. Det var vanlig å bruke dette ordet om trollmenn og åndemanere. Fordi det var en vanlig oppfatning at slike personer drev med svindel, kom ordet etter hvert til å betegne bedragere, slik som i dette verset. Noen bedragere kunne være «villedet», kanskje ved at de faktisk trodde på sine egne løgner.

din mor Eunike: Eunike og Lo’is ble sannsynligvis kristne under Paulus’ første opphold i Lystra, omkring år 47–48. (Apg 14:6) Paulus roser her begge to for at de hadde ‘oppriktig tro’. Eunike måtte utvilsomt vise slik tro da Timoteus reiste hjemmefra for å være med Paulus på misjonsreisene hans. Hun var jo klar over at Paulus var blitt steinet under sitt tidligere besøk i byen deres. (Apg 14:19) Det gode eksemplet til Eunike og Lo’is og den grundige undervisningen de hadde gitt Timoteus, bidro helt sikkert til at Timoteus selv hadde ‘oppriktig tro’ og gjorde store åndelige framskritt. (Apg 16:2; Flp 2:19–22; 1Ti 4:14) Eksemplet deres var ekstra imponerende fordi Timoteus’ greske far tydeligvis ikke var en kristen. – Se studienoter til Apg 16:1, 3.

må holde fast ved det du har lært: Timoteus må holde seg til sannheten, i motsetning til de ‘onde menneskene’ som nettopp er blitt nevnt. (2Ti 3:13) Timoteus var blitt overbevist. Han hadde tenkt grundig over det han hadde lært av moren sin, mormoren sin, Paulus og andre. Han var overbevist om at det han hadde lært, stemte med Skriftene og var riktig og pålitelig. Han hadde all grunn til å holde fast ved den sannheten han hadde tatt imot. – Ro 12:1, 2.

Du vet jo hvem du har lært det av: Timoteus hadde fått undervisning ut fra De hebraiske skrifter av moren sin, Eunike, og mormoren sin, Lo’is. (Se studienoter til 2Ti 1:5.) Men da han ble kristen, lærte han mye av både Paulus og andre trosfeller. – Apg 16:1, 2; 1Kt 4:17; 2Ti 2:2; se studienote til 2Ti 1:13.

sunne ord: Det greske uttrykket for «sunne ord» er gjengitt med «den sunne veiledningen» i 1Ti 6:3. Der forklarte Paulus at denne veiledningen er «fra vår Herre Jesus Kristus». Uttrykket sikter altså til den sanne kristne lære. (Se studienote til 1Ti 6:3.) Det Jesus lærte og gjorde, er i harmoni med resten av Skriftene, og derfor kan uttrykket «sunne [eller: «oppbyggende»] ord» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære.

din mormor Lo’is: Det greske ordet som er gjengitt med «mormor», betyr bare «bestemor», men Lo’is var høyst sannsynlig mor til Eunike, Timoteus’ mor, og det ser ut til at familien bodde i byen Lystra. (Apg 16:1–3) Det greske ordet er mạmme, et ord barn brukte for å uttrykke hengivenhet for bestemoren sin, i kontrast til det mer formelle ordet tẹthe. Det at Paulus valgte å bruke dette ordet, kan tyde på at Timoteus og mormoren hans hadde et nært og kjærlig forhold til hverandre. Lo’is hjalp antagelig Eunike med å undervise Timoteus ut fra De hebraiske skrifter. – Se studienote til 2Ti 3:15.

helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skrifter: Timoteus var ganske liten da moren hans, Eunike – og antagelig også mormoren hans, Lo’is – lærte ham om jødenes «hellige skrifter», det vil si de inspirerte hebraiske skrifter. (2Ti 1:5; 3:14; se studienote til Ro 1:2.) Det greske ordet brẹfos, som her er gjengitt med «lite barn», kan sikte til veldig små barn, spedbarn eller til og med ufødte barn. (Lu 1:41; 2:12; Apg 7:19; 1Pe 2:2; se studienote til Lu 18:15.) Timoteus fikk tidlig undervisning i De hebraiske skrifter, og det la en solid grunnvoll for at troen hans kunne vokse og bli sterk. Da han var en ung mann, lærte han og moren og mormoren hans om «frelse ved troen på Kristus Jesus», og de ble kristne. Etter hvert som Timoteus ble eldre, fortsatte han å gjøre fine framskritt. – Se studienote til Apg 16:1; se også Flp 2:19–22.

Timoteus: Dette er det første stedet i Bibelen der Timoteus blir nevnt. Det greske navnet hans betyr «en som ærer Gud». Man vet ikke nøyaktig når Timoteus tok imot kristendommen. Men helt fra han var liten, underviste hans troende jødiske mor Eunike og trolig også hans mormor Lo’is ham i «de hellige skrifter», De hebraiske skrifter, slik jødene forsto dem. (2Ti 1:5; 3:15) Det er svært sannsynlig at Eunike og Lo’is ble kristne da Paulus besøkte Lystra på sin første misjonsreise. Timoteus’ far blir omtalt som gresk, noe som enten betyr at forfedrene hans kom fra Hellas, eller at han tilhørte et annet ikke-jødisk folkeslag. Han var tydeligvis ikke kristen. Da Paulus var på sin andre misjonsreise, kom han til Lystra, antagelig Timoteus’ hjemby, i slutten av år 49 eller i begynnelsen av år 50. På det tidspunktet var Timoteus en kristen disippel, og «brødrene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si» om ham. (Apg 16:2) Timoteus kan da ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene, en konklusjon som støttes av det Paulus skrev til Timoteus mellom 10 og 15 år senere: «La ingen se ned på deg fordi du er ung.» (1Ti 4:12; sannsynligvis skrevet mellom år 61 og 64 evt.) Dette viser at Timoteus på det tidspunktet fortsatt var en forholdsvis ung mann.

de små barna: Bokstavelig: «spedbarna». Det greske ordet brẹfos som er brukt her, sikter til veldig små barn, spedbarn eller til og med ufødte barn. (Lu 1:41; 2:12; Apg 7:19; 2Ti 3:15; 1Pe 2:2) I parallellberetningene i Mt 19:13 og Mr 10:13 brukes et annet ord på gresk, nemlig paidịon, et ord som ikke bare brukes om nyfødte og spedbarn (Mt 2:8; Lu 1:59), men også om Jairus’ tolv år gamle datter. (Mr 5:39–42) Det at evangelieskribentene bruker forskjellige ord på gresk, kan tyde på at barn i forskjellige aldersgrupper var til stede ved denne anledningen, men Lukas fokuserer tydeligvis på de minste barna.

De hellige skrifter: Sikter her til de inspirerte hebraiske skrifter. Andre steder i De kristne greske skrifter blir denne samlingen av inspirerte skrifter omtalt som «Skriftene» og «Skriften». (Mt 21:42; Mr 14:49; Lu 24:32; Joh 5:39; Apg 18:24; Ro 15:4; 2Ti 3:15, 16) Noen ganger brukes også uttrykkene «Loven» (Joh 10:34; 12:34; 15:25; 1Kt 14:21) og «Loven og Profetene» (Mt 7:12; Lu 16:16) i generell betydning om De hebraiske skrifter i sin helhet. – Mt 22:40; se studienoter til Mt 5:17; Joh 10:34.

irettesette: Det greske ordet som er gjengitt med «irettesette», sikter i bibelsk sammenheng ofte til det å overbevise en annen om at han har gjort noe galt. En irettesettelse blir gitt i den positive hensikt å få en person til å innrømme sin feil og rette på den. En ordbok sier at ordet rommer tanken om «‘å bringe i orden’, nemlig ‘å peke bort fra synden mot anger’». Det er korrigering som tar sikte på å lære en person noe. I Joh 16:8 er det samme greske ordet gjengitt med «gi … tydelige beviser».

i Moseloven og i Profetene og i Salmene: Det ser ut til at Jesus her grupperte den komplette samlingen av de inspirerte hebraiske skrifter på den måten som var vanlig og godt kjent blant jødene. ‘Loven’ (hebraisk: Torạh) sikter til de fem første bøkene i Bibelen, Mosebøkene. «Profetene» (hebraisk: Neviʼịm) sikter til de profetiske bøkene i De hebraiske skrifter, som også innbefattet det som kalles De tidligere profeter (bibelbøkene fra Josva til Kongebøkene). «Salmene» sikter til den tredje delen, som består av resten av bøkene i De hebraiske skrifter, og som kalles Skriftene (hebraisk: Kethuvịm). Betegnelsen «Salmene» ble brukt fordi det var den første boken i den tredje delen. Ordet «Tanakh», et jødisk navn på De hebraiske skrifter, er laget ved at man har satt sammen den første bokstaven i hver av disse delene (TaNaKh). Det at Jesus brukte disse tre betegnelsene, harmonerer med at De hebraiske skrifters kanon var fastlagt da han var på jorden, og viser at den hadde hans godkjennelse.

helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skrifter: Timoteus var ganske liten da moren hans, Eunike – og antagelig også mormoren hans, Lo’is – lærte ham om jødenes «hellige skrifter», det vil si de inspirerte hebraiske skrifter. (2Ti 1:5; 3:14; se studienote til Ro 1:2.) Det greske ordet brẹfos, som her er gjengitt med «lite barn», kan sikte til veldig små barn, spedbarn eller til og med ufødte barn. (Lu 1:41; 2:12; Apg 7:19; 1Pe 2:2; se studienote til Lu 18:15.) Timoteus fikk tidlig undervisning i De hebraiske skrifter, og det la en solid grunnvoll for at troen hans kunne vokse og bli sterk. Da han var en ung mann, lærte han og moren og mormoren hans om «frelse ved troen på Kristus Jesus», og de ble kristne. Etter hvert som Timoteus ble eldre, fortsatte han å gjøre fine framskritt. – Se studienote til Apg 16:1; se også Flp 2:19–22.

evnen til å bedømme inspirerte uttalelser: Dette uttrykket, som bokstavelig betyr «bedømmelser av ånder», sikter til den mirakuløse evnen til å forstå inspirerte uttalelser. Denne gaven innbefattet sannsynligvis evnen til å forstå om en uttalelse var inspirert av Gud, eller om den kom fra en annen kilde. Denne evnen gjorde det uten tvil lettere å beskytte menigheten mot falske profeter. (2Kt 11:3, 4; 1Jo 4:1) Den må også ha hjulpet apostlene og de eldste i Jerusalem til å slå fast hvilke deler av Loven som skulle bli sett på som de «nødvendige tingene» de kristne skulle rette seg etter. (Apg 15:19, 20, 28, 29) De kristne trengte også hjelp til å bedømme hvilke brev og skrifter som skulle sirkulere blant menighetene, og til å bedømme hvilke som skulle bli en del av den bibelske kanon. Apostelen Peter pekte for eksempel på at noen av Paulus’ skrifter utgjorde en del av de inspirerte Skrifter, da han skrev: «De uvitende og svake forvrenger [Paulus’ brev]. Det gjør de også med resten av Skriftene.» (2Pe 3:16) Vi kan være sikre på at prosessen med å velge ut hvilke bøker Bibelens kanon skulle omfatte, ble ledet av Guds ånd, utvilsomt ved hjelp av brødre som hadde evnen til å bedømme inspirerte uttalelser. – 2Ti 3:16; se Ordforklaringer: «Kanon»; «Ånd».

For skriftstedet sier: Paulus underbygger det han sa i det forrige verset, ved å bruke to sitater. (Se også Ro 9:17 og studienote; 10:11.) Det første er hentet fra 5Mo 25:4. (Se også studienote til 1Kt 9:9.) Det andre kan være en hentydning til 3Mo 19:13. Men det er også mulig at Paulus her sikter til en tekst i et av evangeliene. Ordlyden er nesten helt lik det Jesus sa ifølge Lu 10:7. Lukas skrev sitt evangelium omkring år 56–58, og Paulus skrev sannsynligvis dette brevet til Timoteus en gang mellom år 61 og år 64. (Paulus’ sitat ligner også på ordlyden i Mt 10:10, som ble skrevet cirka år 41.) Dette kan derfor være et tidlig eksempel på at en bibelskribent siterer fra et evangelium og på den måten stadfester at evangeliet hører med til de inspirerte skrifter. – Se også 1Kt 9:14, der Paulus viser til det Herren Jesus hadde befalt; se også studienote til 1Kt 12:10.

Hele Skriften: Dette uttrykket, som har vid betydning, innbefatter hele De hebraiske skrifter. (Lu 24:44 og studienote) Timoteus kjente disse ‘hellige skriftene’ godt. (2Ti 3:15 og studienote) I tillegg ser det ut til at de første kristne så på den delen av De kristne greske skrifter som var blitt skrevet fram til da, som en del av de inspirerte skrifter. Da for eksempel Peter skrev sitt andre brev, omkring år 64 (sannsynligvis ikke så lenge før Paulus skrev dette brevet til Timoteus), omtalte han brev Paulus hadde skrevet, som en del «av Skriftene». (2Pe 3:16; se også studienoter til 1Kt 12:10; 1Ti 5:18.) Ved å si at «hele Skriften er inspirert av Gud», minner Paulus både Timoteus og alle andre kristne om at de må stole på visdommen i Guds inspirerte Ord og støtte seg til den i alt de gjør.

inspirert av Gud: Dette uttrykket er en oversettelse av det sammensatte greske ordet theọpneustos. Det består av ordene theọs (gud) og pnẹo (puste; ånde; blåse) og betyr bokstavelig «Gud-åndet», eller «innblåst av Gud». Det greske verbet pnẹo er beslektet med det ordet som ofte er gjengitt med «ånd», pneuma. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Gud lot sin ånd, eller virksomme kraft, virke på trofaste menn som han brukte til å skrive ned hans inspirerte Ord. Jesus bekreftet at den hellige ånd hadde denne rollen, da han siterte fra Salmene og sa at David hadde skrevet dette «under inspirasjon [bokst.: «i ånd»]». (Mt 22:43, 44; Sl 110:1) Parallellberetningen i Mr 12:36 sier «ved den hellige ånd». I tråd med dette omtalte Peter mennesker som «talte ord fra Gud mens de ble ledet av hellig ånd». (2Pe 1:21) I De hebraiske skrifter kom kong David med den samme tanken da han sa: «Jehovas ånd talte gjennom meg.» (2Sa 23:2) Det er verdt å merke seg at en oversettelse til hebraisk fra 1800-tallet (omtalt som J¹⁷ i Tillegg C4) gjengir den første delen av 2Ti 3:16 slik: «Hele Skriften er skrevet ved hjelp av Guds ånd.» – Se Ordforklaringer: «Kanon (Bibelens kanon)».

nyttig: Paulus forklarer at Guds inspirerte Ord er nyttig på en rekke områder. Som eldste hadde Timoteus ansvaret for å gjøre god bruk av Guds Ord til glede for andre både i og utenfor menigheten. (2Ti 2:15) I tillegg måtte alle kristne bruke Guds Ord til å korrigere sin egen innstilling og oppførsel, slik at de levde i harmoni med Guds vilje.

til undervisning: Det vil si til å gi opplæring i den sanne lære og i rett oppførsel. – Tit 1:9.

til irettesettelse: Kristne tilsynsmenn har ansvaret for å irettesette «dem som praktiserer synd». (1Ti 5:20 og studienote; Tit 1:13) De bruker tålmodig Skriftene til å overbevise slike personer om at de ikke lever i samsvar med Guds prinsipper, og til å hjelpe dem til å rette på dette. (Ga 6:1; 2Ti 4:2) De kristne kan også bruke Skriftene til å korrigere seg selv.

til korrigering: Eller: «til å ordne opp i ting». Det greske ordet sikter til det å bringe noe tilbake til riktig tilstand eller til det å forbedre noe som er mangelfullt.

til opplæring i det som er rett: Eller: «til opplæring i rettferdighet». Guds Ord gir opplæring som er i harmoni med Guds norm for rett og galt. – He 12:11; se Ordforklaringer: «Rettferdighet».

den som tjener Gud: Bokstavelig: «Guds menneske». I den bokstavelige gjengivelsen er «menneske» en oversettelse av det greske ordet ạnthropos, som kan innbefatte både menn og kvinner. Selv om Paulus henvender seg til Timoteus, som var tilsynsmann, kan han ha tenkt på alle kristne menn og kvinner som har viet livet sitt til å tjene Jehova Gud. Noen oversettelser bruker i tråd med det slike formuleringer som «den som tilhører Gud», eller «den som er innviet til Gud». Som det foregående verset viser, må «den som tjener Gud», studere de inspirerte skrifter regelmessig og leve i samsvar med dem. – Se studienote til 1Ti 6:11.

fullstendig utrustet: Det greske ordet som er gjengitt med «fullstendig utrustet», kan også gjengis med «fullt utstyrt». I oldtiden ble ordet for eksempel brukt om en båt som var fullt utstyrt med alt som trengtes til en sjøreise. Gjennom sitt Ord gir Jehova de kristne den kunnskapen og visdommen de trenger for å gjøre alt som er godt. De er fullstendig utrustet til å utføre hans gjerning.

du som er en tjener for Gud: Bokstavelig: «du Guds menneske». På gresk blir det her brukt et uttrykk som bare forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, i dette verset og i 2Ti 3:17. Men i De hebraiske skrifter forekommer det lignende uttrykket «Guds mann» (eller «den sanne Guds mann») over 70 ganger. Det blir brukt om Guds profeter og andre spesielle representanter for Gud, for eksempel Moses (5Mo 33:1), Samuel (1Sa 9:6, 10), David (Ne 12:24), Elia (1Kg 17:18, 24) og Elisja. (2Kg 4:7, 9) Paulus kan ha brukt dette uttrykket for å vise Timoteus at han hadde fått i oppdrag av Gud å sette på plass de falske lærerne i menigheten i Efesos. (1Ti 1:3, 4; 6:2b–10) Eller det kan være at Paulus brukte det i generell betydning om en mann eller en kvinne som fullt ut har viet livet sitt til Jehova og lever i samsvar med hans inspirerte Ord. – Se studienote til 2Ti 3:17.