Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

En kulturarv som var skjult i århundrer

En kulturarv som var skjult i århundrer

Mannen kan ikke tro sine egne øyne. Om og om igjen studerer han nøye det gamle dokumentet. Den sirlige håndskriften og grammatikken har overbevist ham – det han har foran seg, er bruddstykker av den eldste kjente oversettelsen av Bibelen på georgisk!

DENNE skatten ble oppdaget i slutten av desember 1922, da den georgiske akademikeren Ivané Javakhisjvili var opptatt med å undersøke hvordan det georgiske alfabetet var blitt utviklet. Han hadde tilfeldigvis kommet over et eksemplar av Den palestinske (jerusalemske) talmud. Da han undersøkte håndskriftet, så han at det under den hebraiske teksten stod noen georgiske skrifttegn som delvis var fjernet. *

Den skriften som var «skjult» under talmuden, var en avskrift av en del av den bibelske boken Jeremia som daterte seg fra 400-tallet evt. Før dette funnet var det eldste kjente bibelhåndskriftet på georgisk et som skrev seg fra 800-tallet evt. Snart ble det også funnet deler av andre bibelske bøker fra 400-tallet eller enda tidligere. Tenk deg hvordan det må ha vært å oppdage bibelsk materiale som skrev seg fra bare noen århundrer etter Jesu og apostlenes tid!

Hvem hadde laget denne oversettelsen? Var det en enkeltperson eller en gruppe engasjerte oversettere? Så langt har man ikke funnet noe historisk materiale som gir svar på det. Uansett er det tydelig at Bibelen, eller i hvert fall deler av den, var blitt oversatt til georgisk allerede på 300-tallet, og at det georgiske folk har hatt tilgang til eller kjennskap til Guds Ord på sitt morsmål siden da.

I boken «Den hellige dronning Sjusjaniks martyrium», som trolig ble skrevet på slutten av 400-tallet, finner vi en beretning som viser i hvilken grad georgierne var kjent med Bibelen. Forfatteren forteller om dronningens tragiske historie og fletter inn sitater fra eller hentydninger til passasjer i Salmene, evangeliene og andre deler av Bibelen. Han forteller også at Sjusjaniks mann, Varsken, som var stattholder i det georgiske riket Kartli, i et forsøk på å tekkes perserne forlot «kristendommen», konverterte til den persiske zoroastrismen og forlangte at hans kone også skulle gjøre det. Ifølge boken nektet hun å avsverge sin tro, og i sine siste levedager fant hun trøst i Skriftene.

 Det ser ut til at man helt siden 400-tallet fortsatte å oversette og lage avskrifter av den georgiske bibelen. Produksjonen av bibelhåndskrifter på georgisk vitner om det strevsomme arbeidet de ivrige avskriverne og oversetterne utførte. La oss se nærmere på to trekk ved denne fengslende beretningen – oversettingen og trykkingen av Bibelen.

OVERSETTING AV BIBELEN SKYTER FART

«Jeg, Giorgi, en ydmyk munk, har med stor flid og med strev og møye oversatt denne Salmenes bok fra nygresk til georgisk.» Det var den georgiske munken Giorgi Mtatsmindeli som skrev disse ordene på 1000-tallet. Hvorfor var det nødvendig å oversette Bibelen, når man allerede hadde hatt en georgisk oversettelse i flere hundre år?

På 1000-tallet var det bare noen få av de gamle håndskriftene til den georgiske bibelen som fortsatt var i omløp. Noen bøker hadde gått tapt fullstendig. Språket hadde dessuten forandret seg en del, så det var vanskelig for leserne å forstå de gamle håndskriftene. Det var en rekke oversettere som gikk inn for å rekonstruere teksten til den georgiske bibelen, men Giorgi var den som markerte seg mest. Han sammenlignet de eksisterende georgiske oversettelsene med greske håndskrifter og oversatte deler som manglet, til og med hele bøker. På dagtid tok han seg av sine plikter som overhode for et munkekloster. Utover kveldene oversatte han bibeltekster.

En av Giorgis samtidige, Ephrem Mtsire, bygde videre på det Giorgi hadde gjort. Han utarbeidet det som i alt vesentlig var en håndbok for oversettere. Den inneholdt grunnleggende prinsipper for oversetting, for eksempel at man bør gå ut fra originalspråket når det er mulig, og følge kildeteksten nøye, men uten å ofre den naturlige stilen. Han innførte også den praksis å bruke fotnoter og marginalhenvisninger i georgiske oversettelser. Ephrem utarbeidet en helt ny oversettelse av en rekke bibelske bøker. Det arbeidet han og Giorgi utførte, la et solid grunnlag for senere oversettelsesarbeid.

I det århundret som fulgte, var det generelt en blomstrende litterær produksjon i Georgia. Det ble opprettet akademier i byene Gelati og Ikalto. De fleste lærde mener at den såkalte Gelati-bibelen, som nå oppbevares på Georgias nasjonale senter for håndskrifter, var en helt ny bibeloversettelse som ble utarbeidet av en av de lærde i Gelati eller Ikalto.

Hvilken innflytelse har all denne aktiviteten i forbindelse med oversettelse av Bibelen hatt på georgierne? På 1100-tallet skrev den georgiske dikteren Sjota Rustaveli eposet Vepkhis-tqaosani (Ridderen i tigerskinnet), som har øvd så stor innflytelse i århundrenes løp at det er blitt kalt «georgiernes andre bibel». Den georgiske filologen K. Kekelidze skrev at uansett om dikteren  siterte direkte fra Bibelen eller ikke, er det tydelig at «noen av hans synspunkter direkte gjenspeiler forskjellige bibelske passasjer». Eposet, som riktignok er svært romantisert, kommer ofte inn på slike temaer som sant vennskap, gavmildhet, respekt for kvinner og uselvisk kjærlighet til fremmede. Disse og andre verdier, som Bibelen framholder, har spilt en viktig rolle for georgiernes tenkesett i generasjoner og blir fortsatt regnet for å være deres moralske idealer.

TRYKKING AV BIBLER – ET KONGELIG ANLIGGENDE

På slutten av 1600-tallet var den georgiske kongefamilien ivrig etter å få bibelteksten trykt. Kong Vakhtang VI bygde derfor et trykkeri i hovedstaden, Tbilisi. Men teksten var ikke klar til trykking. Det var nesten som om den georgiske bibelen var blitt skjult enda en gang. Man hadde bare ufullstendige håndskrifter til enkelte deler, og språket var gammeldags. Revideringen og rekonstrueringen av bibelteksten ble betrodd språkeksperten Sulkhan-Saba Orbeliani.

Orbeliani var grundig og samvittighetsfull. Han kunne flere språk, deriblant gresk og latin, så han kunne rådføre seg med forskjellige kilder i tillegg til de eksisterende georgiske håndskriftene. Men det at han gikk i gang med oppgaven med et åpent sinn, falt ikke i god jord hos den ortodokse kirke i Georgia. Presteskapet anklaget ham for å forråde kirken og klarte å overtale kongen til å sette en stopper for arbeidet med bibelteksten. Visse georgiske kilder forteller at presteskapet på et kirkemøte tvang Orbeliani til å brenne den bibelen han hadde arbeidet med i flere år!

Det er interessant å vite at et eksemplar av Mtskheta-håndskriftet (Mcxeta-håndskriftet), også kjent som «Sabas bibel», som er blitt bevart fram til vår tid, inneholder Orbelianis håndskrevne kommentarer. Men noen tviler på at dette er den bibelen presteskapet motarbeidet. Bare tilleggsstoffet kan med sikkerhet tilskrives Orbeliani.

Trass i utfordringene fortsatte noen i kongefamilien å prioritere trykking av bibler. Mellom 1705 og 1711 ble deler av Bibelen trykt. Takket være de georgiske fyrstene Bakari og Vakhusjti ble hele Bibelen trykt i 1743. Nå kunne den ikke skjules lenger.

^ avsn. 3 I oldtiden var skrivematerialer kostbare og ikke så lette å få tak i. Så det var vanlig å skrape av gammel tekst fra et håndskrift og så skrive ny tekst på det samme materialet. Slike håndskrifter kalles palimpsester, fra et gresk ord som betyr «skrapt av igjen».