lederne for tempelvaktene: I den greske teksten i dette verset er det ikke noe ord som tilsvarer «tempel», men i Lu 22:52 er det føyd til, noe som viser hva slags ledere det var snakk om. Uttrykket «for tempelvaktene» er derfor føyd til her for tydelighetens skyld. Det er bare Lukas som omtaler disse lederne. (Apg 4:1; 5:24, 26) Det kan være at de ble trukket inn i samtalen med Judas for å få det til å se ut som den planlagte arrestasjonen av Jesus var lovlig.

de to: Bokstavelig: «de». Det vil si Peter og Johannes.

lederen for tempelvaktene: Også nevnt i Apg 5:24, 26. Det var den presten som sto nest etter øverstepresten i rang, som hadde denne stillingen i det første århundre evt. Lederen for tempelvaktene hadde overoppsynet med de prestene som tjente ved templet. Han opprettholdt også ro og orden i og rundt templet ved hjelp av det man kan kalle tempelpolitiet, en vaktstyrke som besto av levitter. Under seg hadde han ledere som førte tilsyn med de levittene som åpnet tempelportene om morgenen og stengte dem om kvelden. Disse vaktene voktet templets skattkammer, holdt orden på folkemengdene og sørget for at ingen gikk inn på forbudte områder. Levittene var delt inn i 24 avdelinger som utførte tjeneste på omgang, en uke om gangen to ganger hvert år. Hver avdeling hadde sannsynligvis en leder over seg som var underlagt lederen for tempelvaktene, og disse hadde stor innflytelse. De blir nevnt sammen med overprestene, som de sammensverget seg med for å få tatt livet av Jesus. Den natten Jesus ble forrådt, kom de med menn under sin kommando for å arrestere ham. – Lu 22:4 (se studienote), 52.

eldste: Se studienote til Mt 16:21.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

Annas og Kaifas var overprester: Da Lukas angir når døperen Johannes begynte sin tjeneste, nevner han at det var på den tiden da disse to mektige mennene hadde fremtredende posisjoner i det jødiske presteskapet. Annas ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, og hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Selv om det var Kaifas som tjente som øversteprest i år 29 evt., kunne Annas altså med rette kalles ‘overprest’ på grunn av sin innflytelsesrike posisjon. – Joh 18:13, 24; Apg 4:6.

overpresten Annas: Annas ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, og hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. (Se studienote til Lu 3:2.) I Joh 18:13, 19 blir Annas omtalt som «overpresten». Det samme greske ordet (arkhiereus) kunne brukes både om den som for tiden var øversteprest, og om et prominent medlem av presteskapet, deriblant en avsatt øversteprest. – Se Ordforklaringer: «Overprest».

Kaifas: Denne øverstepresten, som var innsatt av romerne, var en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. Det var han som forhørte Jesus og overlot ham til Pilatus. (Mt 26:3, 57; Joh 11:49; 18:13, 14, 24, 28) Dette er den eneste gangen han er nevnt ved navn i Apostlenes gjerninger. Ellers i Apostlenes gjerninger blir han omtalt som «øverstepresten». – Apg 5:17, 21, 27; 7:1; 9:1.

nasareerens: Se studienote til Mr 10:47.

pælfestet: Eller: «henrettet på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

pælfeste ham: Eller: «henrette ham på en pæl». Dette er den første av over 40 forekomster av det greske verbet staurọo i De kristne greske skrifter. Det tilsvarende substantivet er staurọs, som er gjengitt med «torturpæl». (Se studienoter til Mt 10:38; 16:24; 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Det samme verbet blir brukt i Septuaginta i Est 7:9, der det står at Haman skulle henges på en over 20 m høy pæl. På klassisk gresk betydde dette verbet «å gjerde inn med staker, å lage et pæleverk, eller en palisade».

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». Betegnelsen «nasareer» var et beskrivende tilnavn som ble brukt om Jesus og senere om hans disipler. (Apg 24:5) Siden mange jøder het Jesus, var det normalt å legge til noe for å identifisere personen, og det å knytte folk til det stedet de kom fra, var vanlig i bibelsk tid. (2Sa 3:2, 3; 17:27; 23:25–39; Na 1:1; Apg 13:1; 21:29) Jesus hadde jo vokst opp i Nasaret i Galilea og bodd der mesteparten av livet, så det var naturlig å knytte dette stedsnavnet til ham. Jesus ble kalt «Jesus, nasareeren» eller «Jesus fra Nasaret» av alle slags personer og i forskjellige situasjoner. (Mr 1:23, 24; 10:46, 47; 14:66–69; 16:5, 6; Lu 24:13–19; Joh 18:1–7) Jesus godtok dette tilnavnet og brukte det selv. (Joh 18:5–8; Apg 22:6–8) På det skiltet som Pilatus satte på torturpælen, skrev han på hebraisk, latin og gresk: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» (Joh 19:19, 20) Fra og med pinsedagen i år 33 omtalte apostlene og andre Jesus ofte som nasareeren eller som han som var fra Nasaret. – Apg 2:22; 3:6; 4:10; 6:14; 10:38; 26:9; se også studienote til Mt 2:​23.

hovedhjørnesteinen: Eller: «den viktigste steinen». Det hebraiske uttrykket i Sl 118:22 og det greske uttrykket som er brukt her, betyr bokstavelig «hjørnets hode». Det er riktignok forskjellige oppfatninger om hvordan dette skal forstås, men det ser ut til å sikte til den steinen som ble plassert øverst i hjørnet av to sammenstøtende murer, slik at de ble solid festet til hverandre. Jesus siterte denne profetien og anvendte den på seg selv som «hovedhjørnesteinen». Akkurat som den øverste steinen i en bygning har en fremtredende plass, er Jesus Kristus den betydningsfulle toppsteinen, eller sluttsteinen, i det åndelige tempel, det vil si den salvede kristne menighet.

hovedhjørnesteinen: Se studienote til Mt 21:42.

frimodige: Eller: «frittalende; fryktløse». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger og viser at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

uten utdannelse: Det greske ordet som er brukt her (agrạmmatos), kan riktignok brukes om en som ikke kan lese og skrive, men i denne sammenhengen sikter det sannsynligvis til noen som ikke var utdannet ved de rabbinske skolene. Det ser ut til at de fleste jøder i det første århundre kunne lese og skrive, delvis fordi det var opprettet skoler i forbindelse med mange av synagogene. Men i likhet med Jesus hadde ikke Peter og Johannes studert ved de rabbinske skolene. (Se også Joh 7:15.) Den religiøse eliten på Jesu tid mente at det bare var på disse skolene man kunne få religiøs utdannelse. Saddukeerne og fariseerne mente utvilsomt at Peter og Johannes ikke var kvalifisert til å undervise folket i Loven. Dessuten kom både Peter og Johannes fra Galilea, et område der de fleste var bønder, gjetere eller fiskere. De religiøse lederne og andre fra Jerusalem og Judea så tydeligvis ned på folk fra Galilea og betraktet Peter og Johannes som «vanlige mennesker uten utdannelse». (Joh 7:45–52; Apg 2:7) Det var ikke slik Gud så på dem. (1Kt 1:26–29; 2Kt 3:5, 6; Jak 2:5) Før Jesus døde, hadde han gitt dem og de andre disiplene omfattende opplæring og undervisning. (Mt 10:1–42; Mr 6:7–13; Lu 8:1; 9:1–5; 10:1–42; 11:52) Etter sin oppstandelse fortsatte han å undervise disiplene ved hjelp av den hellige ånd. – Joh 14:26; 16:13; 1Jo 2:27.

sanhedrinsalen: Eller: «Sanhedrinet». – Se studienote til Lu 22:66.

sanhedrinsalen: Eller: «Sanhedrinet». Sanhedrinet var jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. Det greske ordet som blir oversatt med «sanhedrinsal» eller «sanhedrin» (synẹdrion), betyr bokstavelig «sitte sammen». Ordet var en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, men i Israel kunne det også brukes om en religiøs domstol eller rettsinstans. Det greske ordet kan sikte enten til domstolens medlemmer eller til den bygningen eller det stedet der domstolen holdt til. – Se studienote til Mt 5:22 og Ordforklaringer: «Sanhedrinet»; se ogsåTillegg B12, som viser hvor sanhedrinsalen kan ha ligget.

miraklet: Bokstavelig: «tegnet». Her sikter det greske ordet semeion, som gjerne er oversatt med «tegn» eller «mirakel», til en mirakuløs hendelse som utgjør et bevis for Guds støtte.

Suverene Herre: Det greske ordet despọtes har grunnbetydningen «herre; eier». (1Ti 6:1; Tit 2:9; 1Pe 2:18) Når det brukes i direkte tiltale til Gud, som her og i Lu 2:29 og Åp 6:10, gjengis det med «Suverene Herre» for å betegne det opphøyde og storslåtte ved hans herredømme. Andre oversettelser har slike gjengivelser som «Herre», «Allhersker» og «Alles hersker». Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk bruker den hebraiske betegnelsen ʼAdhonai (Suverene Herre), men minst én slik oversettelse bruker tetragrammet her.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 2:2 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

hans salvede: Eller: «hans Kristus; hans Messias». Det greske ordet som er brukt her, er Khristọs, og tittelen «Kristus» kommer fra det. I Sl 2:2, som er sitert her, er det tilsvarende hebraiske ordet masjịach (den salvede) brukt. Tittelen «Messias» kommer fra dette ordet. – Se studienoter til Lu 2:26; Joh 1:41; Apg 4:27.

Kristus: Tittelen «Kristus» kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet masjịach), som begge betyr «den salvede». – Se studienote til Mt 1:1 og studienoten til Jehovas Kristus i dette verset.

Messias: Eller: «Den Salvede». Det greske ordet Messịas (en transkribert form av det hebraiske ordet masjịach) forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter. (Se Joh 4:25.) Det hebraiske verbet som tittelen masjịach kommer fra, er masjạch, som betyr «å smøre med eller gni inn med (en væske)» og «å salve». (2Mo 29:2, 7) I bibelsk tid ble prester, herskere og profeter seremonielt salvet med olje. (3Mo 4:3; 1Sa 16:3, 12, 13; 1Kg 19:16) Her i Joh 1:41 blir tittelen «Messias» etterfulgt av en forklaring: som betyr «Kristus». Tittelen Kristus (gresk: Khristọs) forekommer over 500 ganger i De kristne greske skrifter og svarer til tittelen «Messias», som begge betyr «den salvede». – Se studienote til Mt 1:1.

som du salvet: Eller: «som du gjorde til Kristus (Messias)». Tittelen Khristọs (Kristus) kommer fra det greske verbet khrịo, som er brukt her. Bokstavelig sikter det til å helle olje over noen. I De kristne greske skrifter brukes det bare i hellig og billedlig betydning, nemlig om det at Gud utvelger en person til en bestemt oppgave under sin ledelse. Dette greske verbet forekommer også i Lu 4:18; Apg 10:38; 2Kt 1:21; He 1:9. Et annet gresk ord, aleifo, sikter til det å gni inn kroppen med bokstavelig olje eller salve, noe man for eksempel gjorde etter at man hadde vasket seg. Man kunne også påføre olje eller salve som legemiddel eller helle det over et lik som en forberedelse til begravelsen. – Mt 6:17; Mr 6:13; 16:1; Lu 7:38, 46; Jak 5:14.

som du salvet: Eller: «som du gjorde til Kristus (Messias)». Tittelen Khristọs (Kristus) kommer fra det greske verbet khrịo, som er brukt her. Bokstavelig sikter det til å helle olje over noen. I De kristne greske skrifter brukes det bare i hellig og billedlig betydning, nemlig om det at Gud utvelger en person til en bestemt oppgave under sin ledelse. Dette greske verbet forekommer også i Lu 4:18; Apg 10:38; 2Kt 1:21; He 1:9. Et annet gresk ord, aleifo, sikter til det å gni inn kroppen med bokstavelig olje eller salve, noe man for eksempel gjorde etter at man hadde vasket seg. Man kunne også påføre olje eller salve som legemiddel eller helle det over et lik som en forberedelse til begravelsen. – Mt 6:17; Mr 6:13; 16:1; Lu 7:38, 46; Jak 5:14.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 2:2 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

Jehova: Disse ordene er en del av en bønn som er rettet til den «Suverene Herre» (Apg 4:24b), et uttrykk som er en gjengivelse av det greske ordet despọtes, og som også blir brukt i tiltale til Gud i en bønn som er nedskrevet i Lu 2:29. I denne bønnen i Apostlenes gjerninger blir Jesus omtalt som «din hellige tjener». (Apg 4:27, 30) Disiplenes bønn inneholder et sitat fra Sl 2:1, 2, der Guds navn er brukt. (Se studienote til Apg 4:26.) Anmodningen til Jehova om at han må være oppmerksom på truslene deres, det vil si truslene fra Sanhedrinet, inneholder dessuten formuleringer som minner om formuleringer i bønner som står i De hebraiske skrifter, for eksempel i 2Kg 19:16, 19 og Jes 37:17, 20, der Guds navn er brukt. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 4:29.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

hadde bedt denne inderlige bønnen: Eller: «hadde frambåret påkallelse». Det greske verbet dẹomai sikter til det å be inntrengende og med sterke følelser. Det beslektede substantivet dẹesis, som blir oversatt med «inderlig bønn» eller «påkallelse», er blitt definert som «ydmyk og inntrengende trygling». I De kristne greske skrifter blir substantivet brukt bare om bønn som er rettet til Gud. Også Jesus bar fram «anmodninger og inderlige bønner, med sterke rop og tårer, til Ham som kunne frelse ham fra døden». (He 5:7) Det at flertallsformen er brukt, viser at Jesus bønnfalt Jehova mer enn én gang. I Getsemane hage ba Jesus for eksempel inderlig flere ganger. – Mt 26:36–44; Lu 22:32.

Guds ord: Dette uttrykket står mange ganger i Apostlenes gjerninger. (Apg 6:2, 7; 8:14; 11:1; 13:5, 7, 46; 17:13; 18:11) Her sikter uttrykket «Guds ord» til det kristne budskap som kommer fra Jehova Gud og handler om den viktige rollen Jesus Kristus har i gjennomføringen av Guds hensikt.

var forent i hjerte og sinn: Bokstavelig: «hadde ett hjerte og én sjel». Dette uttrykket beskriver enheten og harmonien blant alle de troende. I Flp 1:27 kan uttrykket «med én sjel» også oversettes med «forent» eller «som én mann». I De hebraiske skrifter er det bokstavelige uttrykket «ett hjerte» brukt i 1Kr 12:38, fotn., og 2Kr 30:12, fotn., om det å ha et felles ønske og om å gjøre noe forent. Ordene «hjerte» og «sjel» blir dessuten mange ganger brukt sammen om hele det indre mennesket. (5Mo 4:29; 6:5; 10:12; 11:13; 26:16; 30:2, 6, 10) Her brukes det greske uttrykket på lignende måte og kunne vært gjengitt med «var fullstendig forent i tankegang og hensikt». Dette var i harmoni med Jesu bønn om at hans disipler måtte være forent selv om de hadde forskjellig bakgrunn. – Joh 17:21.

trøstens sønn: Eller: «oppmuntringens sønn». Dette er en oversettelse av tilnavnet Barnabas, som ble gitt til en av de disiplene som het Josef. Siden Josef var et vanlig navn blant jødene, kan det være at apostlene ga ham navnet Barnabas av praktiske grunner. (Se også Apg 1:23.) Som det blir forklart i studienoten til sønn i dette verset, ble dette uttrykket noen ganger brukt for å framheve en bestemt egenskap eller et karakteristisk trekk ved en person. Tilnavnet «trøstens sønn» framhever tydeligvis Josefs enestående evne til å oppmuntre og trøste andre. Lukas forteller at Josef (Barnabas) ble sendt til menigheten i Antiokia i Syria, og at han der «begynte å oppmuntre» trosfellene sine. (Apg 11:22, 23) Det greske verbet som der er gjengitt med «oppmuntre» (parakalẹo), er beslektet med det greske ordet for ‘trøst’ (parạklesis) som er brukt her i Apg 4:36. – Se studienoten til sønn i dette verset.

sønn: På hebraisk, arameisk og gresk kan uttrykket «sønn» eller «sønner» brukes for å framheve en bestemt egenskap eller et karakteristisk trekk ved en person eller for å beskrive en gruppe personer. I 5Mo 3:18, for eksempel, blir noen «modige menn», eller sterke krigere, bokstavelig kalt «dyktighetens sønner». I Job 1:3 er det bokstavelig uttrykket «Østens sønner» oversatt med «alle som bodde i Østen». Uttrykket «dårlig menneske» i 1Sa 25:17 er en gjengivelse av det bokstavelige uttrykket «belial-sønn», det vil si «udugelighetens (verdiløshetens) sønn». I De kristne greske skrifter blir de som lever eller oppfører seg på en bestemt måte, eller som har spesielle karaktertrekk, omtalt med slike uttrykk som «den ondes sønner», «sønner av Den Høyeste» og «lysets sønner og dagens sønner». – Mt 13:38; Lu 6:35; 1Te 5:5.