tradisjonene: Det greske ordet parạdosis, som her er gjengitt med «tradisjonene», betegner noe som er overlevert, for eksempel informasjon, instrukser eller skikker som er blitt ført videre for at andre skal følge dem. I De kristne greske skrifter blir ordet noen ganger brukt om gode tradisjoner, det vil si tradisjoner som var en rettmessig del av den sanne tilbedelse. (2Te 2:15; 3:6) For eksempel kunne den informasjonen Paulus hadde fått når det gjaldt feiringen av Herrens kveldsmåltid, med rette bli gitt videre til de kristne menighetene som en kjærkommen kristen tradisjon. (1Kt 11:23) Det samme greske ordet blir ofte brukt om tradisjoner som var feilaktige, eller som ble fulgt eller betraktet på en måte som gjorde at de ble skadelige og uakseptable. – Mt 15:2, 3; Mr 7:3, 5, 13; Kol 2:8.

et tegn på at hun underordner seg: Eller: «et myndighetstegn». I dette kapitlet gir Paulus veiledning om lederskapsordningen. (1Kt 11:3) Her drøfter han det at en kristen kvinne bør ha noe på hodet når hun ber eller profeterer i menigheten. Dette er «et myndighetstegn» – et synlig bevis, også for englene, for at kvinnen anerkjenner den lederrollen Gud har tildelt utnevnte menn i menigheten. Når en kvinne i visse situasjoner har noe på hodet, viser hun at hun villig underordner seg den myndigheten som blir utøvd i menigheten. – 1Kt 11:4–6; se studienoter til 1Kt 11:5, 15.

fått håret sitt i stedet for et hodeplagg: Eller: «fått håret sitt som noe å dekke seg til med». Det greske ordet som er oversatt med «hodeplagg» (peribọlaion), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det beskriver noe man kaster om seg, for eksempel et sjal som dekker hodet og skuldrene. Blant jøder og grekere utgjorde hårlengden et tydelig skille mellom menn og kvinner. Slavekvinner og muligens noen kvinner som ble grepet i utroskap, fikk hodet barbert eller håret klipt kort. (Se studienote til 1Kt 11:5.) Det lange håret til en kvinne var en naturlig påminnelse om at hun underordnet seg lederskap. (1Kt 11:3) En kvinne som hadde noe på hodet som ‘et tegn på at hun underordnet seg’, når hun ba eller profeterte i menigheten, viste overfor andre, deriblant englene, at hun anerkjente prinsippet om lederskap. – 1Kt 11:3–16; se studienote til 1Kt 11:10.

fått håret sitt i stedet for et hodeplagg: Eller: «fått håret sitt som noe å dekke seg til med». Det greske ordet som er oversatt med «hodeplagg» (peribọlaion), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det beskriver noe man kaster om seg, for eksempel et sjal som dekker hodet og skuldrene. Blant jøder og grekere utgjorde hårlengden et tydelig skille mellom menn og kvinner. Slavekvinner og muligens noen kvinner som ble grepet i utroskap, fikk hodet barbert eller håret klipt kort. (Se studienote til 1Kt 11:5.) Det lange håret til en kvinne var en naturlig påminnelse om at hun underordnet seg lederskap. (1Kt 11:3) En kvinne som hadde noe på hodet som ‘et tegn på at hun underordnet seg’, når hun ba eller profeterte i menigheten, viste overfor andre, deriblant englene, at hun anerkjente prinsippet om lederskap. – 1Kt 11:3–16; se studienote til 1Kt 11:10.

uten å ha noe på hodet: Eller: «uten slør på hodet». I det jødiske samfunnet og i deler av den gamle gresk-romerske verden betraktet mange det som et tegn på beskjedenhet at kvinner dekket til håret, eller bar slør, når de viste seg offentlig. Ifølge det Paulus sier i dette kapitlet, var det vanlig at også kristne kvinner dekket til hodet i det første århundre. Det ser ut til at noen kvinner, deriblant trollkvinner og prestinner knyttet til forskjellige kulter, fjernet sløret og lot håret henge løst når de hevdet å være under innflytelse av en overnaturlig makt. Slik oppførsel i den kristne menighet ville ha vært respektløst overfor Jehovas ordning for lederskap og underordning. Det kan være grunnen til at Paulus ga veiledning om dette emnet til de kristne i Korint. – 1Kt 11:3–10; se studienoter til 1Kt 11:10, 15.

som om hun hadde barbert hodet: Ifølge det Paulus sier her, ble det sett på som en skam for en kvinne å få barbert hodet eller få klipt håret kort. Dette kan ha vært tilfellet fordi det å ha et barbert hode bare var vanlig blant slaver og muligens blant kvinner som var blitt grepet i utroskap. I tillegg står det i De hebraiske skrifter om kvinner som opplevde at deres «flotte frisyrer» ble forandret til «skallethet», noe som var et tegn på sorg. (Jes 3:24) Vi kjenner ikke alle detaljene, men Paulus sammenligner den skammen en slik kvinne ville føle, med den skammen det ville være for en kvinne i den kristne menighet å be eller profetere uten å ha noe på hodet. Skammen hennes ville være så stor at det var som om hun hadde fått barbert vekk alt håret, og hun ville vise mangel på respekt for Guds prinsipp om lederskap. – 1Kt 11:3–10; se studienote til 1Kt 11:15.

fått håret sitt i stedet for et hodeplagg: Eller: «fått håret sitt som noe å dekke seg til med». Det greske ordet som er oversatt med «hodeplagg» (peribọlaion), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det beskriver noe man kaster om seg, for eksempel et sjal som dekker hodet og skuldrene. Blant jøder og grekere utgjorde hårlengden et tydelig skille mellom menn og kvinner. Slavekvinner og muligens noen kvinner som ble grepet i utroskap, fikk hodet barbert eller håret klipt kort. (Se studienote til 1Kt 11:5.) Det lange håret til en kvinne var en naturlig påminnelse om at hun underordnet seg lederskap. (1Kt 11:3) En kvinne som hadde noe på hodet som ‘et tegn på at hun underordnet seg’, når hun ba eller profeterte i menigheten, viste overfor andre, deriblant englene, at hun anerkjente prinsippet om lederskap. – 1Kt 11:3–16; se studienote til 1Kt 11:10.

som om hun hadde barbert hodet: Ifølge det Paulus sier her, ble det sett på som en skam for en kvinne å få barbert hodet eller få klipt håret kort. Dette kan ha vært tilfellet fordi det å ha et barbert hode bare var vanlig blant slaver og muligens blant kvinner som var blitt grepet i utroskap. I tillegg står det i De hebraiske skrifter om kvinner som opplevde at deres «flotte frisyrer» ble forandret til «skallethet», noe som var et tegn på sorg. (Jes 3:24) Vi kjenner ikke alle detaljene, men Paulus sammenligner den skammen en slik kvinne ville føle, med den skammen det ville være for en kvinne i den kristne menighet å be eller profetere uten å ha noe på hodet. Skammen hennes ville være så stor at det var som om hun hadde fått barbert vekk alt håret, og hun ville vise mangel på respekt for Guds prinsipp om lederskap. – 1Kt 11:3–10; se studienote til 1Kt 11:15.

et tegn på at hun underordner seg: Eller: «et myndighetstegn». I dette kapitlet gir Paulus veiledning om lederskapsordningen. (1Kt 11:3) Her drøfter han det at en kristen kvinne bør ha noe på hodet når hun ber eller profeterer i menigheten. Dette er «et myndighetstegn» – et synlig bevis, også for englene, for at kvinnen anerkjenner den lederrollen Gud har tildelt utnevnte menn i menigheten. Når en kvinne i visse situasjoner har noe på hodet, viser hun at hun villig underordner seg den myndigheten som blir utøvd i menigheten. – 1Kt 11:4–6; se studienoter til 1Kt 11:5, 15.

uten å ha noe på hodet: Eller: «uten slør på hodet». I det jødiske samfunnet og i deler av den gamle gresk-romerske verden betraktet mange det som et tegn på beskjedenhet at kvinner dekket til håret, eller bar slør, når de viste seg offentlig. Ifølge det Paulus sier i dette kapitlet, var det vanlig at også kristne kvinner dekket til hodet i det første århundre. Det ser ut til at noen kvinner, deriblant trollkvinner og prestinner knyttet til forskjellige kulter, fjernet sløret og lot håret henge løst når de hevdet å være under innflytelse av en overnaturlig makt. Slik oppførsel i den kristne menighet ville ha vært respektløst overfor Jehovas ordning for lederskap og underordning. Det kan være grunnen til at Paulus ga veiledning om dette emnet til de kristne i Korint. – 1Kt 11:3–10; se studienoter til 1Kt 11:10, 15.

fått håret sitt i stedet for et hodeplagg: Eller: «fått håret sitt som noe å dekke seg til med». Det greske ordet som er oversatt med «hodeplagg» (peribọlaion), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det beskriver noe man kaster om seg, for eksempel et sjal som dekker hodet og skuldrene. Blant jøder og grekere utgjorde hårlengden et tydelig skille mellom menn og kvinner. Slavekvinner og muligens noen kvinner som ble grepet i utroskap, fikk hodet barbert eller håret klipt kort. (Se studienote til 1Kt 11:5.) Det lange håret til en kvinne var en naturlig påminnelse om at hun underordnet seg lederskap. (1Kt 11:3) En kvinne som hadde noe på hodet som ‘et tegn på at hun underordnet seg’, når hun ba eller profeterte i menigheten, viste overfor andre, deriblant englene, at hun anerkjente prinsippet om lederskap. – 1Kt 11:3–16; se studienote til 1Kt 11:10.

et tegn på at hun underordner seg: Eller: «et myndighetstegn». I dette kapitlet gir Paulus veiledning om lederskapsordningen. (1Kt 11:3) Her drøfter han det at en kristen kvinne bør ha noe på hodet når hun ber eller profeterer i menigheten. Dette er «et myndighetstegn» – et synlig bevis, også for englene, for at kvinnen anerkjenner den lederrollen Gud har tildelt utnevnte menn i menigheten. Når en kvinne i visse situasjoner har noe på hodet, viser hun at hun villig underordner seg den myndigheten som blir utøvd i menigheten. – 1Kt 11:4–6; se studienoter til 1Kt 11:5, 15.

som om hun hadde barbert hodet: Ifølge det Paulus sier her, ble det sett på som en skam for en kvinne å få barbert hodet eller få klipt håret kort. Dette kan ha vært tilfellet fordi det å ha et barbert hode bare var vanlig blant slaver og muligens blant kvinner som var blitt grepet i utroskap. I tillegg står det i De hebraiske skrifter om kvinner som opplevde at deres «flotte frisyrer» ble forandret til «skallethet», noe som var et tegn på sorg. (Jes 3:24) Vi kjenner ikke alle detaljene, men Paulus sammenligner den skammen en slik kvinne ville føle, med den skammen det ville være for en kvinne i den kristne menighet å be eller profetere uten å ha noe på hodet. Skammen hennes ville være så stor at det var som om hun hadde fått barbert vekk alt håret, og hun ville vise mangel på respekt for Guds prinsipp om lederskap. – 1Kt 11:3–10; se studienote til 1Kt 11:15.

splittelse: Eller: «partidannelser; klikker; skismaer». Jesus ba om at hans disipler måtte være forent (Joh 17:20–23), og Paulus var også svært opptatt av enheten i den kristne menighet. På den tiden da Paulus skrev sitt første inspirerte brev til korinterne (cirka 55 evt.), var det splittelse i menigheten. Noen betraktet Apollos som sin leder, mens andre foretrakk Paulus eller Peter eller holdt seg bare til Kristus. (1Kt 1:11, 12) Paulus advarte mot å tillegge mennesker for stor betydning, for disse var bare Guds og Kristi tjenere. (1Kt 3:4–9, 21–23; 4:6, 7) Han brukte det greske ordet skhịsma, som her er gjengitt med «splittelse», tre ganger i sitt første brev til korinterne. – 1Kt 1:10; 11:18; 12:25.

splittelse: Se studienote til 1Kt 1:10.

sekt: Det greske ordet som her er oversatt med «sekt», hairesis, betydde etter alt å dømme opprinnelig «et valg». Det er slik ordet er brukt i 3Mo 22:18 i Septuaginta, som sier at en israelitt bar fram offergaver «i samsvar med hele sitt valg». I De kristne greske skrifter brukes dette ordet om en gruppe mennesker som holdt seg til bestemte læresetninger eller oppfatninger. Det ble brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. (Apg 5:17; 15:5; 26:5) Ikke-kristne omtalte de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde brutt ut av jødedommen. (Apg 24:5, 14; 28:22) Det greske ordet hairesis ble også brukt om grupperinger som oppsto i den kristne menighet. Jesus la vekt på enhet og ba i en bønn til Gud om at hans disipler måtte være forent. (Joh 17:21) Apostlene gikk også inn for å bevare enheten i den kristne menighet. (1Kt 1:10; Jud 17–19). Hvis medlemmene av menigheten delte seg opp i grupper eller fraksjoner, ville dette ødelegge enheten. Det greske ordet hairesis kom etter hvert til å bli brukt i den negative betydningen sekt, en avvikende gruppe eller en utbrytergruppe. Uenighet i lærespørsmål kunne føre til heftige diskusjoner, splittelse og fiendskap. (Se også Apg 23:7–10.) Sektdannelse skulle derfor unngås og ble betraktet som noe som hørte med til de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». – Ga 5:19–21; 1Kt 11:19; 2Pe 2:1.

sekter blant dere: Som det er nevnt i det foregående verset, hadde Paulus fått høre at det var «splittelse» i menigheten i Korint. Han sa at det at det fantes fraksjoner blant dem, ville vise hvem som var godkjent fra Guds synspunkt. De som holdt seg unna slike splittende grupperinger og ydmykt gjorde det de kunne for å vise kjærlighet og fremme enhet, ville framstå som trofaste og vise at de var sanne kristne med rene motiver. På denne måten var sekter eller splittelse med på å vise hvem som hadde Guds godkjennelse. – Les mer om ordet «sekt» i studienote til Apg 24:5.

Herrens kveldsmåltid: Eller: «Herrens nattverd». Dette uttrykket, som bare forekommer én gang i De kristne greske skrifter, sikter til den feiringen Herren Jesus Kristus innstiftet før sin død, den 14. nisan. Måltidet består av usyret brød og vin, som er symboler på Kristi kropp og blod. To av dem som skrev om den første feiringen av Herrens kveldsmåltid og hendelsene rundt det, var Matteus og Johannes, som var øyenvitner og deltakere. (Mt 26:17–30; Joh 13:1–38) Markus og Lukas, som ikke selv var til stede, kom med noen utfyllende detaljer. (Mr 14:17–26; Lu 22:7–39) Paulus kommer med ytterligere opplysninger om visse trekk ved Herrens kveldsmåltid i forbindelse med at han gir menigheten i Korint noen instrukser. (1Kt 10:16–22; 11:20–34) Ifølge det Lukas og Paulus skrev, sa Jesus til disiplene sine: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» (Lu 22:19; 1Kt 11:24, 25) Det er derfor passende at Herrens kveldsmåltid også blir kalt minnehøytiden. Hensikten med måltidet er å minnes Jesu død, den eneste høytiden Bibelen pålegger de kristne å holde.

Én er sulten, en annen er beruset: Paulus irettesetter de kristne i Korint fordi noen av dem i stedet for å feire denne hellige anledningen på en forent og verdig måte tok med seg egen kveldsmat som de spiste før eller under møtet. Enkelte av disse drakk for mye vin og ble beruset. Andre hadde ikke med seg kveldsmat, var sultne og skammet seg fordi de var sammen med noen som hadde mye. Kristne som var døsige eller distraherte, var ikke i stand til å delta i Herrens kveldsmåltid eller vise den rette verdsettelsen av det.

det jeg har mottatt fra Herren: Ettersom Paulus ikke var til stede sammen med Jesus og de elleve apostlene den 14. nisan i år 33, var disse opplysningene tydeligvis noe han hadde «mottatt fra Herren» ved en inspirert åpenbaring eller ved muntlig overlevering. Noen bibeloversettelser har brukt Guds navn her, men i denne sammenhengen sikter det greske ordet Kỵrios («Herre») tydeligvis til Herren Jesus Kristus.

er et symbol på: Det greske ordet estịn (bokst.: «er») betyr her «betegner; symboliserer; står for; betyr». Denne betydningen var helt opplagt for apostlene, for Jesu fullkomne kropp var jo fysisk til stede rett foran dem, og det samme gjaldt det usyrede brødet som de skulle spise. Brødet kunne derfor ikke ha vært Jesu bokstavelige kropp. Det er verdt å merke seg at det samme greske ordet er brukt i Mt 12:7, og mange bibeloversettelser gjengir det med «betyr».

er et symbol på: Se studienote til Mt 26:26.

hver gang: I denne sammenhengen drøftet ikke Paulus hvor ofte minnehøytiden skulle feires, men hvordan den skulle feires. På gresk (både i vers 25 og i dette verset) brukte han ordet hosạkis, som betyr «så ofte som; når ... enn». Paulus sa altså til salvede kristne: ‘Hver gang dere gjør dette’, forkynner dere Herrens død. Det gjør de helt til han kommer, det vil si helt til Jesus kommer for å ta dem til seg i himmelen og for å fullbyrde dom. Når det har skjedd, vil ikke Herrens kveldsmåltid lenger bli feiret. – Se studienote til Mt 24:30.

komme: Dette er den første av åtte ganger i Matteus, kapitlene 24 og 25, der Jesu komme blir nevnt. (Mt 24:42, 44, 46; 25:10, 19, 27, 31) I hver av disse forekomstene brukes en form av det greske verbet ẹrkhomai (å komme). Her brukes ordet om det at oppmerksomheten blir rettet mot menneskene, særlig om det at Jesus kommer som Dommer for å avsi og fullbyrde dommen under den store trengsel.

dømt fordi han spiser og drikker: Herrens kveldsmåltid er et fellesskapsmåltid og har visse likhetstrekk med det måltidet som var knyttet til fellesskapsofrene i det gamle Israel. Man kunne bære fram et offer og så delta i et fellesskapsmåltid. (Se Ordforklaringer: «Fellesskapsoffer».) Men Moseloven inneholdt et forbud mot å spise et slikt hellig måltid mens man var uren. Hvis man gjorde det, ble man ‘utryddet fra sitt folk’. (3Mo 7:20, 21) På lignende måte har åndssalvede deltakere under Herrens kveldsmåltid fellesskap med hverandre i troen når de forsyner seg av brødet og vinen, som symboliserer Jesu kropp og blod. De har også fellesskap med Jehova, han som står bak denne ordningen. Dette måltidet er hellig, så Paulus understreker at en kristen må ransake seg selv før Herrens kveldsmåltid. (1Kt 11:27–29) En som forsyner seg mens han fortsatt gjør seg skyldig i urene, ubibelske eller hyklerske handlinger, «skal bli dømt» fordi han ikke viser respekt for gjenløsningen. – Se også He 10:28–31.

sover i døden: Bokstavelig: «sover». I denne sammenhengen siktes det tydeligvis til det å være åndelig død.

blir vi korrigert av Jehova: Paulus oppfordrer her de kristne i Korint til å ta imot den korrigeringen de fikk på grunn av den respektløse oppførselen de hadde hatt under Herrens kveldsmåltid. (1Kt 11:27, 29) Ved å ta imot korrigeringen kunne korinterne unngå å bli fordømt sammen med verden, det vil si den urettferdige verden som er fremmedgjort for Gud. Bibelen beskriver Jehova som en som av kjærlighet gir sitt folk den korrigeringen de trenger. – 5Mo 11:2; Ord 3:11, 12; Jer 7:28; He 12:5, 6.

korrigert av Jehova: Det kan være at Paulus her hentyder til Ord 3:11, 12, der det står: «Min sønn, avvis ikke Jehovas rettledning ... for Jehova irettesetter dem han elsker.» I Ord 3:11 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten sammen med substantivet for «rettledning». I He 12:5, 6 siterer Paulus disse versene i Ordspråkene, noe som er grunnen til at navnet Jehova er brukt i hovedteksten i Ny verden-oversettelsen. (Se Tillegg C1.) Ettersom en lignende ordlyd er brukt her i 1Kt 11:32 og de greske ordene for «rettledning» og «å korrigere» som forekommer her og i He 12:5, 6, er de samme som dem som blir brukt i Ord 3:11, 12 i Septuaginta, er Guds navn brukt i hovedteksten i 1Kt 11:32. – Se Tillegg C3 innledning; 1Kt 11:32.