Hopp til innhold

ETTERLIGN DERES TRO | JONATAN

‘De ble nære venner’

‘De ble nære venner’

 Slaget var over, og stillheten senket seg over Elah-dalen. Teltene i leiren blafret lett i ettermiddagsbrisen. Kong Saul hadde samlet noen av mennene sine. Hans eldste sønn, Jonatan, var til stede, og en ung gjeter fortalte begeistret om det han hadde opplevd. Den unge gjeteren var David. Han var full av iver og entusiasme. Saul lyttet oppmerksomt til det David fortalte for ikke å gå glipp av et eneste ord. Men hvordan følte Jonatan det? Han hadde vunnet mange slag i løpet av sin lange tjeneste i Jehovas hær. Men det var ikke Jonatan som hadde vunnet dagens seier – det var det den unge gjeteren som hadde gjort. David hadde drept kjempen Goliat! Var Jonatan misunnelig på all den æren David fikk?

 Den måten Jonatan reagerte på, vil kanskje overraske deg. Vi leser: «Etter samtalen mellom David og Saul ble Jonatan og David nære venner, og Jonatan elsket ham like høyt som sitt eget liv.» Jonatan ga David krigsutrustningen sin, deriblant buen sin – noe som var litt av en gave, for Jonatan var kjent som en treffsikker bueskytter. Dessuten inngikk Jonatan og David en pakt, en høytidelig avtale, som knyttet dem sammen som venner som ville støtte hverandre. – 1. Samuelsbok 18:1–5.

 Slik begynte et av de fineste vennskapene som er beskrevet i Bibelen. Vennskap har stor betydning for troende mennesker. Hvis vi er nøye med hvem vi velger som venner, og selv er en støttende og lojal venn, kan vi styrke troen vår i den kjærlighetsløse tiden vi lever i. (Ordspråkene 27:17) Så la oss se hva vi kan lære om vennskap av Jonatan.

Grunnlaget for vennskap

 Hvordan kunne det spesielle vennskapet mellom Jonatan og David oppstå så raskt? Svaret har å gjøre med hva vennskapet var basert på. Tenk over noe av det Jonatan hadde opplevd. Han levde i en vanskelig tid. Faren hans, kong Saul, hadde forandret seg i årenes løp – og bare til det verre. Den en gang så ydmyke og trofaste Saul var blitt en arrogant og ulydig konge. – 1. Samuelsbok 15:17–19, 26.

 Sauls forandringer må ha gått sterkt inn på Jonatan, for han hadde et nært forhold til faren sin. (1. Samuelsbok 20:2) Jonatan lurte kanskje på hvordan det Saul gjorde, ville gå ut over Jehovas utvalgte folk. Kunne kongens ulydighet føre folket på avveier og føre til at de mistet sitt gode forhold til Jehova? Dette var uten tvil en vanskelig tid for en troens mann som Jonatan.

 Disse bakgrunnsopplysningene kan hjelpe oss til å forstå hvorfor Jonatan ble så glad i den unge David. Jonatan la merke til Davids sterke tro. Husk at David, i motsetning til soldatene i Sauls hær, ikke lot seg skremme av Goliats enorme størrelse. Han tenkte at det å kjempe i Jehovas navn gjorde ham mye sterkere enn Goliat og hans våpen. – 1. Samuelsbok 17:45–47.

 Flere år tidligere hadde Jonatan vist at han tenkte på samme måte. Han var sikker på at to menn – han selv og våpenbæreren hans – kunne angripe og beseire en hel garnison av væpnede soldater. Hvorfor var han det? «Ingenting kan hindre Jehova», sa Jonatan. (1. Samuelsbok 14:6) Så Jonatan og David hadde mye til felles: sterk tro på Jehova og dyp kjærlighet til ham – det best tenkelige grunnlaget for et vennskap. Selv om Jonatan var en mektig prins og nesten 50 år gammel, og David var en ydmyk gjeter som sannsynligvis ikke hadde fylt 20 år, spilte ikke disse forskjellene noen rolle. a

 Den pakten de hadde inngått, var til stor beskyttelse for vennskapet deres. Hvordan da? Jo, David visste hva Jehova ville at han skulle bli: den neste kongen i Israel! Holdt han dette hemmelig for Jonatan? Nei! Et godt vennskap, slik som de hadde, bygger på åpen kommunikasjon, ikke på hemmeligheter og løgner. Hva kan Jonatan ha tenkt da han fikk vite at det var David som skulle bli konge? Hva om Jonatan hadde håpet å bli konge en dag og få mulighet til å rette opp noen av farens feiltrinn? Bibelen sier ikke noe om at Jonatan hadde en slik indre kamp. Den forteller bare om det som virkelig betydde noe: Jonatans lojalitet og tro. Han kunne se at Jehovas ånd var med David. (1. Samuelsbok 16:1, 11–13) Så Jonatan holdt sin del av pakten og fortsatte å betrakte David som en venn, ikke som en rival. Jonatan ville at Jehovas vilje skulle skje.

Noe Jonatan og David hadde til felles, var tro på Jehova Gud og kjærlighet til ham

 Vennskapet mellom dem viste seg å bli en stor velsignelse. Hva kan vi lære av Jonatans tro? Alle Guds tjenere bør tenke over hvor viktig det er med gode vennskap. Vennene våre behøver ikke å være like gamle som oss eller ha samme bakgrunn som oss, men de kan være veldig bra for oss hvis de har ekte tro. Jonatan og David fikk anledning til å styrke og oppmuntre hverandre mange ganger. Og begge ville komme til å trenge slik hjelp, for vennskapet deres skulle snart bli satt på større prøver.

En lojalitetskonflikt

 Til å begynne med var Saul veldig glad i David, og han satte ham over hæren. Men etter kort tid ga Saul etter for den fienden som Jonatan ikke hadde latt seg påvirke av – nemlig sjalusi. David vant den ene seieren etter den andre over israelittenes fiender, filisterne. På den måten fikk David ære og berømmelse. Noen av kvinnene i Israel sang til og med: «Saul har slått tusener og David titusener.» Saul likte ikke den sangen. Det står: «Fra den dagen av så Saul alltid mistenksomt på David.» (1. Samuelsbok 18:7, 9) Han var redd for at David skulle prøve å ta kongemakten fra ham. Det var tåpelig tenkt av Saul. David visste riktignok at han selv skulle overta tronen etter Saul, men det var aldri i hans tanker at han skulle ta plassen til Jehovas salvede konge mens han fortsatt regjerte!

 Saul la planer om å få David drept i krig, men planene mislyktes. David fortsatte å vinne slag og ble mer og mer populær blant folket. Det neste Saul gjorde, var å prøve å få alle tjenerne sine og den eldste sønnen sin med på et komplott for å få David drept! Tenk hvor forferdelig det må ha vært for Jonatan å se faren oppføre seg slik! (1. Samuelsbok 18:25–30; 19:1) Jonatan var en lojal sønn, men han var også en lojal venn. Nå havnet han i en lojalitetskonflikt. Hvem av disse to skulle han være lojal mot?

 Jonatan tok David i forsvar. Han sa: «Kongen må ikke synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg, og du har hatt stor nytte av det han har gjort for deg. Han risikerte livet for å slå i hjel filisteren, slik at Jehova ga hele Israel en stor seier. Du så det, og du gledet deg. Så hvorfor skulle du synde mot uskyldig blod ved å få David drept uten grunn?» I et sjeldent øyeblikk av fornuft hørte Saul på Jonatan og sverget til og med på at han ikke skulle ta livet av David. Men Saul holdt ikke det han hadde lovt. Fordi David fortsatte å ha framgang, ble Saul så rasende av sjalusi at han kastet et spyd etter ham! (1. Samuelsbok 19:4–6, 9, 10) Men David kom seg unna og flyktet fra Sauls hoff.

 Har du noen gang vært i en lojalitetskonflikt? Det kan være veldig vondt. I slike situasjoner vil noen kanskje si til deg at familien alltid bør komme først. Men Jonatan visste bedre. Hvordan kunne han stille seg på farens side når David var en lojal, lydig tjener for Jehova? Jonatan lot derfor lojaliteten mot Jehova være det avgjørende. Det var derfor han forsvarte David. Men selv om Jonatans lojalitet mot Gud kom først, viste han også lojalitet mot faren sin ved å veilede ham på en ærlig måte istedenfor bare å si det faren ønsket å høre. Vi kan alle ha nytte av å etterligne Jonatans lojalitet.

Prisen for å være lojal

 Jonatan prøvde på nytt å få Saul til å slutte fred med David, men Saul ville ikke engang høre på ham. David kom til Jonatan i all hemmelighet og fortalte at han fryktet for livet sitt. «Det er bare et skritt mellom meg og døden!» sa han til sin eldre venn. De ble enige om at Jonatan skulle finne ut hvordan faren så på David, og så la David få vite hvordan situasjonen var. David skulle gjemme seg, og Jonatan skulle gi ham beskjed om hvordan situasjonen var, ved hjelp av et avtalt tegn. Jonatan ba bare om at David måtte sverge på dette løftet: «Du må aldri slutte å vise min husstand lojal kjærlighet, ikke engang når Jehova utsletter alle fiendene dine fra jordens overflate.» David lovte at han alltid skulle beskytte og ta vare på familien til Jonatan. – 1. Samuelsbok 20:3, 13–27.

 Jonatan prøvde å snakke pent om David til kong Saul, men Saul ble rasende! Han kalte Jonatan en «sønn av en opprørsk kvinne» og sa hånlig at hans lojalitet mot David var til skam for familien. Han prøvde å appellere til Jonatans selviske ambisjoner: «Så lenge Isais sønn er i live på jorden, er verken du eller din kongemakt trygg.» Men Jonatan lot seg ikke påvirke. Han sa igjen inntrengende til sin far: «Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?» Saul eksploderte av sinne! Selv om han var kommet opp i årene, var han fortsatt en sterk kriger. Han kastet spydet mot sønnen sin! Men enda så erfaren han kan ha vært, bommet han. Jonatan, som følte seg dypt såret og ydmyket, reiste seg i sinne og gikk. – 1. Samuelsbok 20:24–34.

Jonatan viste at han ikke var opptatt av selviske ambisjoner

 Morgenen etter gikk Jonatan og tjeneren hans ut på marken i nærheten av gjemmestedet til David. I tråd med det tegnet de hadde avtalt, skjøt han en pil, og på den måten lot han David få vite at Saul fortsatt var fast bestemt på å drepe ham. Så sendte Jonatan tjeneren tilbake til byen. Nå som Jonatan og David var alene, hadde de mulighet til å snakke sammen en kort stund. Begge gråt, og Jonatan sa bedrøvet farvel til sin unge venn David, som nå måtte leve som flyktning. – 1. Samuelsbok 20:35–42.

 Jonatan hadde vist at han var lojal og ikke var opptatt av selviske ambisjoner. Satan, alle trofaste menneskers fiende, ville garantert ha likt å se Jonatan følge i Sauls fotspor og sette sine egne ambisjoner om makt og ære først. Husk: Satan elsker å appellere til våre selviske ønsker. Han lyktes med å appellere til Adam og Eva, våre første foreldre. (1. Mosebok 3:1–6) Men det klarte han ikke i Jonatans tilfelle. Tenk så frustrert Satan må ha blitt! Vil du kunne motstå lignende fristelser? Vi lever i en tid da egoisme sprer seg som en epidemi. (2. Timoteus 3:1–5) Kan vi etterligne Jonatans uselviske og lojale innstilling?

Den lojale Jonatan advarte som avtalt David for å beskytte ham mot fare

«Jeg var inderlig glad i deg»

 Sauls hat til David ble etter hvert en besettelse. Jonatan var maktesløs. Faren sank ned i en slags galskap – han samlet hæren sin og dro rundt i hele landet for å lete etter én uskyldig mann for å ta livet av ham. (1. Samuelsbok 24:1, 2, 12–15; 26:20) Var Jonatan med? Interessant nok nevner aldri Bibelen ham i forbindelse med noen av disse meningsløse felttogene. Jonatans lojalitet mot Jehova, mot David og mot det vennskapsløftet han hadde gitt, gjorde at noe sånt var helt umulig.

 De følelsene han hadde for sin unge venn, forandret seg aldri. Med tiden fikk han en mulighet til å treffe David igjen. Det skjedde i Horesj, som betyr «skogsområde». Horesj lå i et øde fjellområde sannsynligvis noen kilometer sørøst for Hebron. Hvorfor tok Jonatan sjansen på å dra ut for å møte denne flyktningen? Bibelen forteller at motivet hans var å hjelpe David til å «hente styrke hos Jehova». (1. Samuelsbok 23:16) Hvordan hjalp han David?

 «Ikke vær redd», sa Jonatan til sin unge venn. Og han kom med denne forsikringen: «Min far Saul kommer ikke til å finne deg.» Hvorfor kunne Jonatan være så sikker på det? Han var helt overbevist om at Jehovas hensikt ville bli gjennomført. Han sa videre: «Du skal bli konge over Israel.» Mange år tidligere hadde profeten Samuel fått i oppdrag å fortelle dette, og nå minnet Jonatan David på at Jehovas ord alltid er til å stole på. Og hvordan tenkte Jonatan at hans egen framtid ville bli? «Jeg skal være den som er nest etter deg.» For en fantastisk ydmykhet denne mannen viste! Han ville være fornøyd med å støtte en mann som var 30 år yngre enn ham selv, og tjene som hans høyre hånd! Jonatan sa til slutt: «Det vet også min far Saul.» (1. Samuelsbok 23:17, 18) Innerst inne visste Saul at han var dømt til å tape kampen mot den mannen som Jehova hadde valgt til å være den neste kongen!

Jonatan oppmuntret David da han hadde det vanskelig

 I årene som fulgte, tenkte David sikkert ofte tilbake på dette møtet med glede. Det ble siste gang de så hverandre. Jonatans ønske om å bli nest etter David ble dessverre aldri til virkelighet.

 Jonatan dro ved sin fars side ut i krig mot filisterne, som var bitre fiender av Israel. Han kunne med god samvittighet kjempe sammen med faren, for han lot ikke de urette handlingene til faren komme i veien for hans egen tjeneste for Jehova. Han kjempet som alltid modig og lojalt, men kampen gikk likevel dårlig for Israel. Saul var blitt så ond at han til og med tydde til spiritisme, noe det var dødsstraff for ifølge Guds lov, så Jehova velsignet ikke Saul lenger. Tre av sønnene til Saul, deriblant Jonatan, ble drept i kampen. Saul ble alvorlig såret og tok sitt eget liv. – 1. Samuelsbok 28:6–14; 31:2–6.

«Du skal bli konge over Israel», sa Jonatan, «og jeg skal være den som er nest etter deg.» – 1. Samuelsbok 23:17

 David var knust av sorg. Denne sjenerøse og gode mannen sørget til og med over Saul, som hadde gitt ham så mange problemer og vanskeligheter! David skrev en sørgesang over Saul og Jonatan. De ordene som kanskje er mest rørende, handler om Davids høyt verdsatte mentor og venn: «Jeg sørger over deg, min bror Jonatan, jeg var inderlig glad i deg. Din kjærlighet betydde mer for meg enn kvinners kjærlighet.» – 2. Samuelsbok 1:26.

 David glemte aldri sitt løfte til Jonatan. Mange år senere tok han seg av Jonatans sønn, Mefibosjet, som var skadet i begge føttene. (2. Samuelsbok 9:1–13) Det er tydelig at David hadde lært mye av Jonatans lojalitet. Jonatan hadde vært trofast og vært villig til å holde fast ved vennskapet deres, også når lojaliteten kostet ham mye. Kan vi også lære noe av dette? Kan vi prøve å finne venner som er slik som Jonatan var? Kan vi være en slik venn selv? Hvis vi hjelper vennene våre til å få sterkere tro på Jehova, hvis vi setter lojaliteten mot ham først, og hvis vi forblir lojale istedenfor å prioritere egne interesser, vil vi bli en slik venn som Jonatan var. Og da etterligner vi hans tro.

a Første gang vi hører om Jonatan i den bibelske beretning, er i begynnelsen av Sauls regjeringstid. Da var han hærfører og må derfor ha vært minst 20 år gammel. (4. Mosebok 1:3; 1. Samuelsbok 13:2) Saul regjerte i 40 år. Da Saul døde, må Jonatan altså ha vært rundt 60 år. David var 30 år da Saul døde. (1. Samuelsbok 31:2; 2. Samuelsbok 5:4) Så Jonatan var tydeligvis omkring 30 år eldre enn David.