Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De har møtt villig fram på Filippinene

De har møtt villig fram på Filippinene

FOR rundt ti år siden tjente Gregorio og Marilou, et ektepar i trettiårene, som pionerer i Manila samtidig med at de var i full jobb. Det var krevende, men de klarte det. Så fikk Marilou en sjefsstilling i den banken hun jobbet i. «De gode jobbene våre gjorde at vi kunne ha en veldig komfortabel livsstil», sier hun. Det gikk faktisk så bra for dem økonomisk at de bestemte seg for å bygge drømmehuset sitt i et fint strøk omkring to mil øst for Manila. De inngikk en kontrakt med en entreprenør og avtalte å betale ned huset i månedlige avdrag i løpet av ti år.

«DET FØLTES SOM OM JEG STJAL FRA JEHOVA»

Marilou forteller: «Den nye jobben krevde så mye tid og krefter at jeg fikk mindre lyst til å delta i åndelige aktiviteter. Det føltes som om jeg stjal fra Jehova.» Hun forklarer: «Jeg kunne ikke lenger gi Jehova den tiden jeg hadde sagt jeg skulle bruke i tjenesten for ham.» Gregorio og Marilou var ikke fornøyd med situasjonen, så en dag satte de seg ned for å snakke om hvilken vending livet deres var i ferd med å ta. Gregorio sier: «Vi hadde lyst til å gjøre en forandring, men vi visste ikke helt hva  vi skulle gjøre. Vi snakket om hvordan vi i større grad kunne bruke livet i tjenesten for Jehova, spesielt siden vi ikke har barn. Vi bad til Jehova om veiledning.»

På den tiden hørte de flere taler som handlet om å tjene på et sted der det er større behov for forkynnere. «Vi følte at disse talene var Jehovas svar på våre bønner», sier Gregorio. De bad om mer tro, slik at de kunne få mot til å ta de rette avgjørelsene. En stor hindring var husprosjektet deres. De hadde allerede betalt avdrag for tre år. Hva skulle de gjøre? Marilou sier: «Hvis vi sa opp kontrakten, ville vi miste alt vi hadde betalt inntil da – et betydelig beløp. Men vi så på det som et valg mellom det å prioritere Jehovas vilje og det å prioritere våre egne ønsker.» De merket seg apostelen Paulus’ ord om å ‘lide tap’ og oppgav husprosjektet, sa opp jobbene sine, solgte det meste av det de eide, og flyttet til en avsidesliggende landsby på øya Palawan, nesten 50 mil sør for Manila. – Fil 3:8.

DE ‘LÆRTE HEMMELIGHETEN’

Før Gregorio og Marilou flyttet, hadde de prøvd å forberede seg på å leve enkelt, men de forstod ikke hvor enkelt deres nye liv ville bli, før de kom til landsbyen. «Det var et sjokk», sier Marilou. «Ingen strøm, ingen bekvemmeligheter. I stedet for å slå på riskokeren måtte vi hogge ved og lage mat over åpen ild. Jeg savnet å gå på kjøpesentret, spise ute og gjøre andre ting som hører bylivet til.» Men de minnet hele tiden seg selv om hvorfor de hadde flyttet, og det gikk ikke lang tid før de tilpasset seg. Marilou sier videre: «Nå nyter jeg den fine naturen og synet av de klare stjernene på nattehimmelen. Men den største gleden er å se folks ansikter lyse opp når vi forkynner for dem. Ved å tjene her har vi ‘lært hemmeligheten’ – vi har lært å være fornøyd.» – Fil 4:12.

«Ingenting kan sammenlignes med gleden over å se åndelig vekst. Vi føler mer enn noen gang at vi lever et meningsfylt liv.» – Gregorio og Marilou

Gregorio forteller: «Da vi kom hit, var det bare fire forkynnere her. De ble veldig glade da jeg begynte å holde offentlig foredrag hver uke, og for at jeg akkompagnerte dem på gitar når de sang Rikets sanger.» Innen et år fikk de se at den lille gruppen ble en blomstrende menighet med 24 forkynnere. Gregorio sier videre: «Vi blir dypt rørt av den kjærligheten denne menigheten viser oss.» Når de i dag ser tilbake på over seks års tjeneste i dette isolerte området, sier de: «Ingenting kan sammenlignes med gleden over å se åndelig vekst. Vi føler mer enn noen gang at vi lever et meningsfylt liv.»

«JEG HAR ‘SMAKT OG SETT AT JEHOVA ER GOD’!»

På Filippinene har nesten 3000 brødre og søstre flyttet til områder med stort behov for Rikets forkynnere.  Omtrent 500 av dem er enslige søstre. Ta for eksempel Karen.

Karen

Karen, som nå er midt i 20-årene, vokste opp i Baggao i provinsen Cagayan. Mens hun fortsatt var i tenårene, tenkte hun ofte på å utvide sin tjeneste. Hun forteller: «Fordi jeg visste at det er kort tid igjen, og at alle slags mennesker trenger å høre budskapet om Riket, ville jeg tjene på et sted der det var større behov for forkynnere.» Noen i familien hennes sa at hun heller burde ta høyere utdanning enn å flytte til et avsidesliggende sted for å forkynne, men Karen bad til Jehova om veiledning. Hun snakket også med noen som tjente i et isolert område. Da hun var 18, flyttet hun til et avsidesliggende sted drøyt seks mil fra hjembyen sin.

Den lille menigheten som Karen drog til for å støtte, har distrikt i et fjellområde langs stillehavskysten. Hun forteller: «For å komme oss fra Baggao til den nye menigheten gikk vi i tre dager, over det ene fjellet etter det andre, og vi krysset elver over 30 ganger.» Hun legger til: «For å komme til noen av dem jeg studerer Bibelen med, går jeg i seks timer. Jeg overnatter i huset til den interesserte, og neste dag går jeg de seks timene hjem igjen.» Er det verdt alt strevet? «Noen ganger verker det i bena, men jeg har ledet så mange som 18 bibelstudier», sier hun med et stort smil. Jeg har ‘smakt og sett at Jehova er god’!» – Sal 34:8.

«JEG LÆRTE Å STOLE PÅ JEHOVA»

Sukhi

Hva motiverte Sukhi, en enslig søster i begynnelsen av 40-årene som bodde i USA, til å flytte til Filippinene? I 2011 var hun til stede på et kretsstevne der et ektepar ble intervjuet. De fortalte at de hadde solgt mesteparten av det de eide, for å flytte til Mexico og hjelpe til med forkynnelsesarbeidet der. Sukhi sier: «Det intervjuet fikk meg til å begynne å tenke på mål som jeg ikke hadde tenkt på før.» Sukhi er av indisk avstamning, og da hun hørte at det var stort behov for noen som kunne hjelpe til med å nå panjabitalende på Filippinene, bestemte hun seg for å dra dit. Møtte hun noen vanskeligheter?

«Å bestemme hva jeg skulle selge, og hva jeg skulle beholde, var vanskeligere enn jeg hadde regnet med», sier Sukhi. «Og etter å ha bodd bekvemt i min egen leilighet i 13 år flyttet jeg hjem til familien, hvor jeg bodde i esker. Det var ikke lett, men det forberedte meg på å leve enkelt.» Hvilke utfordringer møtte hun da hun hadde flyttet til Filippinene? «De største utfordringene for meg var hjemlengsel og det at jeg har fobi mot  småkryp. Jeg lærte å stole på Jehova på en helt ny måte!» Angrer hun på at hun flyttet? Sukhi sier med et smil: «Jehova sier til oss: ‘Prøv meg, om jeg ikke skal tømme ut velsignelse over dere’. Jeg erfarer personlig at disse ordene blir oppfylt på en spesiell måte når en beboer spør meg: ‘Når kommer du tilbake? Jeg har mange flere spørsmål.’ Det gjør meg så glad og tilfreds å kunne hjelpe åndelig sultne mennesker!» (Mal 3:10) Sukhi legger til: «Det vanskeligste var egentlig å bestemme seg for å flytte. Etter at jeg hadde gjort det, var det bare helt utrolig å se hvordan Jehova ordnet tingene for meg.»

«JEG OVERVANT FRYKTEN»

Sime, en gift bror som nå er i slutten av 30-årene, flyttet fra Filippinene for å begynne i en lukrativ jobb i et land i Midtøsten. Mens han var der, førte den oppmuntringen han fikk av en kretstilsynsmann og gjennom en tale som ble holdt av et medlem av det styrende råd, til at han ble motivert til å sette Jehova på førsteplassen i livet. «Men tanken på å slutte i jobben gav meg mareritt», sier Sime. Likevel sa han opp og drog tilbake til Filippinene. Nå tjener Sime og hans kone, Haidee, i Davao del Sur, en provins i den sørlige delen av landet der det er behov for Rikets forkynnere som kan gjennomarbeide det enorme distriktet. «Når jeg ser tilbake», sier Sime, «er jeg så glad for at jeg overvant frykten for å miste jobben, og for at jeg satte Jehova på førsteplassen. Det er ingenting som er mer tilfredsstillende enn å gi det beste man har, til Jehova!»

Sime og Haidee

«DET GIR OSS DYP TILFREDSHET!»

Da Ramilo og Juliet, et pionerpar i begynnelsen av trettiårene, fikk vite at en menighet bare tre mil unna trengte hjelp, meldte de seg frivillig til å støtte den. Så hver uke, i all slags vær, drar Ramilo og Juliet flere ganger ut med motorsykkelen sin for å gå på møtene i den menigheten og delta i forkynnelsen. Selv om det har sine utfordringer å kjøre på humpete veier og over hengebroer, er de glad for at de har utvidet tjenesten. Ramilo sier: «Til sammen leder min kone og jeg elleve bibelstudier! Det å tjene på et sted med større behov betyr visse ofre, men det gir oss dyp tilfredshet!» – 1. Kor 15:58.

Juliet og Ramilo

Kunne du tenke deg å få vite mer om det å tjene på et sted der det er større behov for forkynnere, enten i hjemlandet ditt eller i et annet land? Da kan du snakke med kretstilsynsmannen din og lese artikkelen «Kan du dra over ‘til Makedonia’?» i Vår tjeneste for Riket for august 2011.