Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De har møtt villig fram – i Brasil

De har møtt villig fram – i Brasil

FOR noen år siden drog Rúbia, en søster som nå er 30 år, for å besøke Sandra, en pioner i en liten menighet i det sørlige Brasil. Under besøket skjedde det noe som gjorde så dypt inntrykk på Rúbia at det forandret hennes kurs i livet. Hva var det som skjedde? La oss høre hva hun selv sier.

«JEG TRODDE IKKE MINE EGNE ØRER»

«Sandra tok meg med til en dame hun studerte Bibelen med. I løpet av studiet sa denne damen i forbifarten: ‘Sandra, det er tre jenter på jobben som vil studere Bibelen, men jeg sa at de måtte vente på tur. Jeg vet jo at du er fullbooket ut året.’ Jeg trodde ikke mine egne ører. Folk som ønsket å bli kjent med Jehova, måtte stå på venteliste! I den menigheten jeg gikk i, var det vanskelig å finne  en eneste å studere med. Der og da, hjemme hos denne damen, fikk jeg et sterkt ønske om å hjelpe folk i denne lille byen. Kort tid senere flyttet jeg fra den storbyen jeg bodde i, og til den byen der Sandra var pioner.»

Hvordan gikk det med Rúbia? Hun forteller: «To måneder etter at jeg hadde flyttet, ledet jeg 15 bibelstudier, og tro det eller ei – det gikk ikke lang tid før jeg også hadde en venteliste, akkurat som Sandra!»

MOTIVERT TIL Å TA TJENESTEN OPP TIL NY VURDERING

Diego, en bror som nå er i begynnelsen av 20-årene, besøkte noen pionerer i Prudentópolis, en liten by sør i Brasil. Besøket gjorde så dypt inntrykk på ham at han ble motivert til å ta sin egen tjeneste opp til ny vurdering. Han forteller: «Jeg diltet med i sannheten og gikk bare noen få timer på feltet hver måned. Men da jeg besøkte disse pionerene og hørte de opplevelsene de fortalte, kunne jeg ikke la være å sammenligne deres glede med min egen nonsjalante holdning til tjenesten. Når jeg så hvor glade og ivrige de var, fikk jeg lyst til å leve et like meningsfylt liv som dem.» Etter dette besøket begynte Diego som pioner.

Er du, i likhet med Diego, et ungt vitne som går på feltet og på møtene, men som føler at tjenesten er blitt litt rutinepreget og ikke så spennende? Kan du i så fall gjøre forandringer i livet ditt som vil gjøre det mulig for deg å erfare den gleden det gir å tjene et sted der det er større behov for forkynnere av Riket? Tanken på å gi slipp på en komfortabel livsstil kan forståelig nok virke skremmende. Men det er mange unge som har valgt å gjøre nettopp det. De har tort å forandre sine personlige ønsker og mål for å tjene Jehova i større utstrekning. Et annet eksempel på det er Bruno.

MAESTRO ELLER «MISJONÆR»?

For noen år siden studerte Bruno, som nå er 28 år, ved en kjent musikkhøyskole, og målet hans var å bli orkesterdirigent. Han gjorde det faktisk så bra at han ved flere anledninger ble spurt om å dirigere et symfoniorkester. Han hadde en lovende  karriere foran seg. Men han sier: «Likevel følte jeg at det var noe som manglet i livet mitt. Jeg hadde innviet meg til Jehova, men jeg visste at jeg ikke gav ham mitt beste, og det plaget meg. Jeg fortalte Jehova i bønn hvordan jeg følte det, og jeg snakket også med erfarne brødre i menigheten. Etter at jeg hadde tenkt grundig igjennom saken, bestemte jeg meg for å prioritere tjenesten framfor musikken. Jeg sluttet på musikkhøyskolen og tok imot utfordringen å tjene i et område der det er stort behov for forkynnere.» Hva skjedde videre?

Bruno flyttet til Guapiara, en liten by med rundt 7000 innbyggere omkring 26 mil fra byen São Paulo. Det var en stor forandring. Han forteller: «Jeg flyttet til et lite hus uten kjøleskap, tv eller Internett. Men til gjengjeld hadde huset noen ting som jeg aldri hadde hatt før – en grønnsakhage og frukttrær!» Bruno tjente i en liten menighet der, og en gang i uken pakket han vesken med mat, vann og litteratur og drog av gårde på motorsykkelen sin for å forkynne i landdistriktet. Mange i dette området hadde aldri hørt det gode budskap før. «Jeg hadde hele 18 bibelstudier», forteller han. «Det å se hvordan de jeg studerte med, gjorde forandringer i livet, gav meg en utrolig glede!» Han tilføyer: «Det var da jeg forstod at jeg hadde funnet det jeg hadde savnet i livet mitt – en følelse av dyp tilfredshet som kommer av at man setter Rikets interesser på førsteplassen. Jeg ville aldri ha opplevd dette hvis jeg hadde gått inn for å nå materialistiske mål.» Og hvordan forsørget Bruno seg selv i Guapiara? Han sier med et smil: «Ved å gi gitarundervisning.» Han var fremdeles en maestro – i hvert fall en slags maestro.

«JEG VAR BARE NØDT TIL Å BLI DER»

Mariana, som nå er i slutten av 20-årene, var i omtrent samme situasjon som Bruno. Hun jobbet som advokat, men selv om hun hadde et lukrativt yrke, var hun ikke virkelig tilfreds. Hun sier: «Jeg følte at jeg ‘jaget etter vind’.» (Fork 1:17) Flere brødre og søstre oppmuntret henne til å tenke på å begynne som pioner. Etter at hun hadde tenkt over det, bestemte hun og venninnene hennes Bianca, Caroline og Juliana seg for å hjelpe en  menighet i Barra do Bugres, en avsidesliggende by i nærheten av Bolivia, flere tusen kilometer hjemmefra. Hvordan gikk det?

Mariana sier: «Jeg hadde tenkt å bli der i tre måneder. Men da den tiden var gått, ledet jeg 15 bibelstudier! De jeg studerte med, trengte selvfølgelig mye mer hjelp for å gå framover i sannheten. Så jeg fikk meg ikke til å si til dem at jeg skulle dra. Jeg var bare nødt til å bli der.» Og alle de fire søstrene ble værende der. Førte så det at Mariana fikk andre mål i livet, til at livet hennes ble mer meningsfylt? Hun sier: «Det at Jehova bruker meg for å hjelpe folk til å forandre livet sitt til det bedre, gir meg en god følelse. Jeg synes det er godt å vite at jeg nå bruker tiden min og kreftene mine på å gjøre noe som virkelig er verdifullt.» Venninnen Caroline sier om hvordan hun føler det, en konklusjon som de tre andre kan si seg enig i: «Når jeg legger meg om kvelden, føler jeg en dyp tilfredshet fordi jeg har gjort det jeg kunne for å søke Riket først. Livet mitt dreier seg om hvordan jeg kan hjelpe dem jeg studerer med. Det er fantastisk å se at de gjør framskritt. Jeg opplever sannheten i ordene: ‘Smak og se at Jehova er god.’» – Sal 34:8.

Så glad Jehova må være når han ser at stadig flere unge brødre og søstre over hele jorden ‘møter villig fram’ for å forkynne det gode budskap om hans rike i fjerne områder! (Sal 110:3; Ordsp 27:11) Alle slike villige arbeidere opplever på sin side Jehovas rike velsignelse. – Ordsp 10:22.