Hvorfor finnes det så mange forskjellige oversettelser av Bibelen i dag? Tenker du at nye bibeloversettelser gjør det lettere å forstå Bibelen eller vanskeligere? Når vi vet hvorfor det har blitt laget så mange oversettelser, blir det enklere å gjøre seg opp en mening om verdien av dem.

Men la oss først se på hvem som skrev Bibelen, og når den ble skrevet.

Bibelen blir vanligvis delt inn i to deler. Den første delen består av 39 bøker med «Guds hellige utsagn». (Romerne 3:2) Gud fikk trofaste menn til å skrive disse bøkene. Bøkene ble skrevet over en periode på omkring 1100 år, fra 1513 fvt. til en gang etter 443 fvt. De ble for det meste skrevet på hebraisk, så vi kaller denne delen for De hebraiske skrifter, også kjent som Det gamle testamente.

Den andre delen består av 27 bøker som også er «Guds ord». (1. Tessaloniker 2:13) Gud fikk trofaste disipler av Jesus Kristus til å skrive disse bøkene over en mye kortere periode – cirka 60 år, regnet fra omkring 41 evt. til 98 evt. De skrev for det meste på gresk. Derfor kaller vi denne delen for De kristne greske skrifter, også kjent som Det nye testamente.

Til sammen utgjør disse 66 inspirerte bøkene Bibelen – Guds budskap til menneskene. Men hvorfor har det blitt laget så mange oversettelser av Bibelen? Her er tre viktige grunner:

• for at man skal kunne lese Bibelen på sitt eget språk

• for å rette feil som har blitt gjort av avskrivere, slik at Bibelens opprinnelige tekst blir ivaretatt

• for å gjøre språket mer moderne

La oss se nærmere på to tidlige oversettelser og hvorfor de ble laget.

Omkring 300 år før Jesu tid begynte jødiske lærde å oversette De hebraiske skrifter til et annet språk – gresk. Denne greske oversettelsen ble kjent som Septuaginta. Hvorfor ble den laget? Den ble laget for å hjelpe de mange jødene som på den tiden forsto gresk bedre enn hebraisk, slik at de kunne fortsette å lese og forstå «de hellige skrifter». – 2. Timoteus 3:15.

Septuaginta hjalp også millioner av gresktalende ikke-jøder til å bli kjent med Bibelens lære. Hvordan? Professor W.F. Howard sier: «Fra midten av det første århundre var dette den bibelen som ble brukt av den kristne kirke, som hadde misjonærer som gikk fra synagoge til synagoge for å ‘bevise ut fra skriftene at det var Jesus som var Messias’.» (Apostlenes gjerninger 17:3, 4; 20:20) Men dette bidro også til at mange jøder fort «mistet interessen for Septuaginta», sier bibelforskeren F.F. Bruce.

Etter hvert som Jesu disipler fikk bøkene i De kristne greske skrifter, føyde de dem til Septuaginta-oversettelsen av De hebraiske skrifter, og dette ble til slutt den komplette Bibelen vi har i dag.

Omkring 300 år etter at Bibelen ble fullført, laget kirkelæreren Hieronymus en latinsk oversettelse av Bibelen, og denne ble kjent som Vulgata. Det fantes allerede flere forskjellige latinske oversettelser, så hvorfor var det behov for en ny? Hieronymus ville rette opp i «gale gjengivelser, åpenbare feil og feilaktige tillegg eller utelatelser i teksten», sier The International Standard Bible Encyclopedia.

Hieronymus rettet mange av disse feilene. Men med tiden gjorde kirkelederne noe som virkelig førte til stor skade. De bestemte at Vulgata skulle være den eneste godkjente bibeloversettelsen, og det fortsatte den å være i mange hundre år! Istedenfor å hjelpe vanlige mennesker til å forstå Bibelen gjorde Vulgata den til en lukket bok, for etter hvert var det nesten ingen som kunne latin.

Likevel ble det fortsatt laget nye oversettelser av Bibelen, slik som den kjente syriske Peshitta, som ble laget en gang på 400-tallet. Men det var ikke før på 1300-tallet at man igjen gikk inn for å gjøre Guds Ord tilgjengelig for vanlige mennesker på det språket de snakket.

På slutten av 1300-tallet begynte engelskmannen John Wycliffe prosessen med å frigjøre Bibelen fra det døde språket latin ved å oversette den til engelsk, et språk som folk i England faktisk forsto. Kort tid senere bidro Johann Gutenbergs boktrykkerkunst til at bibeloversettere kunne utgi Bibelen på mange forskjellige levende språk i hele Europa.

Etter hvert som det kom flere engelske oversettelser, satte kritikere spørsmålstegn ved behovet for å ha forskjellige oversettelser på det samme språket. Men på 1700-tallet skrev den engelske presten John Lewis: «Med tiden blir språket gammelt og uforståelig. Det er derfor viktig å gjennomgå gamle oversettelser og sørge for at de taler det språket som er i bruk, slik at de blir forstått av den nålevende generasjonen.»

I dag har bibelforskere bedre forutsetninger enn noen gang for å vurdere gamle oversettelser. De har en mye bedre forståelse av de gamle språkene Bibelen ble skrevet på, og de har tilgang til verdifulle gamle bibelhåndskrifter som har blitt funnet i nyere tid. Dette hjelper dem til å slå fast mer nøyaktig hva som er den opprinnelige bibelteksten.

Ja, det er virkelig verdifullt med nye bibeloversettelser. Man må riktignok være forsiktig når det gjelder noen av dem. * Men hvis de som lager nye bibeloversettelser, er motivert av ekte kjærlighet til Gud, kan vi ha stort utbytte av arbeidet deres.