Hver enkelt: Eller: «Hver levende person». Det greske ordet psykhẹ, gjengitt med «sjel» i noen bibeloversettelser, sikter her til en person. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

myndighetene: Eller: «de høyere myndigheter», det vil si de verdslige myndighetene. Det ordet som her er gjengitt med «myndighetene», er flertallsformen av det greske ordet eksousịa. De som leste Septuaginta, var sikkert kjent med at dette ordet ble brukt om herredømme eller myndighet. (Se Da 7:6, 14, 27; 11:5, der eksousịa brukes som en oversettelse av hebraiske og arameiske ord som betyr «makt til å herske; herredømme; styresmakt».) I Lu 12:11 brukes det i uttrykket «embetsmenn og myndigheter». Det greske ordet som kan gjengis med «høyere», er beslektet med et ord som er brukt i 1Ti 2:2 i uttrykket «konger og alle som er i høye stillinger [eller: «som har stor myndighet»]». I noen sammenhenger sikter det til å være i en styrende posisjon, å ha makt og myndighet over andre, men det innebærer ikke å være «den høyeste». Det kommer fram av den måten det blir brukt på i Flp 2:3, der de kristne blir oppfordret til å sette andre «høyere» enn seg selv, men ikke aller høyest.

har fått sin relative myndighet av Gud: Eller: «er satt i sine relative stillinger av Gud». Bokstavelig: «er oppstilt i orden av Gud». Det vil si at Gud tillater at de utøver myndighet. Det greske ordet tạsso som blir brukt her, blir i forskjellige ordbøker definert som «å skape orden i noe ved å arrangere det; å plassere; å stille opp i orden; å sette i en bestemt orden; å utnevne». Det samme greske ordet er også brukt i Mt 28:16; Apg 15:2; 28:23, der det overbringer tanken om å bestemme eller avtale noe. I Lu 7:8 bruker Lukas dette ordet når han gjengir det en offiser sier: «Jeg er jo selv underlagt [en form av tạsso] andres myndighet [en form av eksousịa, det samme ordet som er gjengitt med «myndighet» og «myndighetene» i Ro 13:1–3], men jeg har også soldater under meg.» Denne offiseren hadde noen over seg, og han hadde «soldater under» seg. Den myndigheten han hadde over andre, var altså relativ, ikke absolutt. Dette viser at det greske ordet tạsso ikke alltid bare betyr «å sette; å plassere». Det kan også sikte til at noen er plassert i en bestemt orden i forhold til andre. I Ro 13:1 blir det i mange bibeloversettelser brukt slike uttrykk som «innsatt av Gud» eller «opprettet (utnevnt; utvalgt) av Gud», noe som kan gi det inntrykket at det er Gud som i siste instans er ansvarlig for å innsette verdslige herskere. Men basert på betydningen av det greske ordet, sammenhengen i kapitlet og hva Bibelen ellers lærer (Ord 21:1; For 5:8; Da 4:32; Joh 19:11), bruker Ny verden-oversettelsen uttrykket «har fått sin relative myndighet av Gud». Gud tillater at verdslige styresmakter har sine «relative» myndighetsstillinger – mer eller mindre innflytelsesrike i forhold til hverandre. Men de er alltid underordnet hans suverene myndighet som universets Overherre.

Guds ordning: «Myndighetene» er en del av en midlertidig ordning som Gud tillater. (Ro 13:1) Det greske uttrykket som er brukt her, sikter til noe Gud har befalt eller bestemt. Gud bruker disse verdslige myndighetene midlertidig for å opprettholde lov og orden i samfunnet. Men det ville ikke finnes noen menneskelige myndigheter hvis ikke Gud tillot det. (Joh 19:11) Sett fra en slik synsvinkel har de verdslige myndighetene en relativ stilling innenfor rammen av Guds hensikt. De myndighetene som først og fremst påvirket livet til de kristne da Paulus skrev dette brevet, var de romerske myndighetene under keiser Nero, som hersket fra år 54 til 68 evt. Paulus var fullt klar over at man trengte Guds styre, og at det var det beste styret. (Apg 28:31; 1Kt 15:24) Han sa ganske enkelt at så lenge Gud tillater mennesker å styre, skal de kristne respektere og akseptere dette som «Guds ordning».

få ros av dem: Det vil si av «myndighetene».

hjalp dem: Eller: «tjente dem; sørget for dem». Det greske ordet diakonẹo kan sikte til det å dekke andres fysiske behov ved å skaffe, tilberede og servere mat, og så videre. Det blir brukt i lignende betydning i Lu 4:39 («stelle i stand»), Lu 10:40 («alt arbeidet»), Lu 17:8 (‘varte opp’) og Apg 6:2 («dele ut mat»), men det kan også sikte til alle andre former for tjeneste av lignende personlig karakter. Her beskriver det hvordan de kvinnene som er nevnt i versene 2 og 3, tjente Jesus og disiplene hans og på den måten hjalp dem til å fullføre det oppdraget Gud hadde gitt dem. Ved å gjøre dette ga disse kvinnene Gud ære. Og Gud viste at han verdsatte det, ved at han tok med beretningen om deres barmhjertige gavmildhet i Bibelen, slik at alle framtidige generasjoner kunne lese om den. (Ord 19:17; He 6:10) Det samme greske ordet blir brukt om kvinner i Mt 27:55; Mr 15:41. – Se studienote til Lu 22:26, der det beslektede substantivet diạkonos blir drøftet.

Myndighetene er Guds tjener: Dette sikter til de samme «myndighetene» som er nevnt i Ro 13:1–3. Disse jordiske myndighetene er Guds «tjener» (gresk: diạkonos) i en spesiell betydning. I Bibelen blir dette greske ordet noen ganger brukt om ‘tjenere’ og om «dem som serverte» andre. (Mt 22:13; Joh 2:5, 9) Det beslektede verbet diakonẹo (å tjene; å stelle i stand) brukes også om personer som utfører forskjellige personlige tjenester for andre. (Se studienote til Lu 8:3.) Det er i denne betydningen de verdslige myndighetene kan omtales som en «tjener». De er Guds tjener fordi han lar dem få fortsette å eksistere en tid. De yter visse tjenester til beste for folk og sørger for et visst mål av orden og beskyttelse mot lovløshet. Bibelen viser dessuten at verdslige myndigheter noen ganger har fungert som Guds tjener på andre måter. Her er noen eksempler: Perserkongen Kyros oppfordret jødene til å forlate Babylon og gjenoppbygge Guds hus i Jerusalem. (Esr 1:1–4; Jes 44:28) Perserkongen Artaxerxes sendte Esra av gårde med et bidrag til gjenoppbyggingen av dette huset og ga senere Nehemja i oppdrag å bygge opp murene i Jerusalem. (Esr 7:11–26; 8:25–30; Ne 2:1–8) De romerske myndighetene reddet Paulus fra en pøbelflokk i Jerusalem, hjalp ham etter et skipbrudd og sørget for at han fikk bo i et leid hus mens han var fange og ventet på at saken hans skulle bli behandlet av keiseren. – Apg 21:31, 32; 28:7–10, 30, 31.

sverdet: Sikter her til den retten eller makten verdslige myndigheter har til å straffe dem som gjør det onde. Når myndighetene bruker denne makten på rette måte, kan det avskrekke folk fra å begå kriminelle handlinger, noe som bidrar til orden i samfunnet. Men de er ansvarlige overfor Gud for den måten de bruker denne makten på. Kong Herodes Antipas, for eksempel, misbrukte dette symbolske sverdet da han fikk døperen Johannes halshogd. (Mt 14:1–12) En annen som misbrukte sin myndighet, var kong Herodes Agrippa I, som «sørget for at Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd». (Apg 12:1, 2) Hvis verdslige myndigheter prøver å få de kristne til å gjøre noe som er i strid med Bibelen, handler de ikke som Guds tjener.

straffer: Eller: «lar vreden ramme». Når en person bryter en menneskelaget lov som ikke går imot Guds lover, er straffen fra dem «som styrer», et indirekte uttrykk for Guds vrede mot den som gjør det onde. – Ro 13:3.

sverdet: Sikter her til den retten eller makten verdslige myndigheter har til å straffe dem som gjør det onde. Når myndighetene bruker denne makten på rette måte, kan det avskrekke folk fra å begå kriminelle handlinger, noe som bidrar til orden i samfunnet. Men de er ansvarlige overfor Gud for den måten de bruker denne makten på. Kong Herodes Antipas, for eksempel, misbrukte dette symbolske sverdet da han fikk døperen Johannes halshogd. (Mt 14:1–12) En annen som misbrukte sin myndighet, var kong Herodes Agrippa I, som «sørget for at Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd». (Apg 12:1, 2) Hvis verdslige myndigheter prøver å få de kristne til å gjøre noe som er i strid med Bibelen, handler de ikke som Guds tjener.

straffer: Eller: «lar vreden ramme». Når en person bryter en menneskelaget lov som ikke går imot Guds lover, er straffen fra dem «som styrer», et indirekte uttrykk for Guds vrede mot den som gjør det onde. – Ro 13:3.

Det er ... nødvendig: Eller: «Det er ... tvingende grunn til». Det greske ordet anạgke som er brukt her, betyr bokstavelig «nødvendighet». Dette verset viser hvorfor det er nødvendig at de kristne er lydige mot keiserens lover og betaler skatt. Det er for samvittighetens skyld og ikke fordi de er redde for myndighetenes ‘sverd’, eller straff. (Se studienoter til Ro 13:4.) En kristen underordner seg derfor verdslige myndigheter når en lov ikke er i strid med Guds lover.

tjente: Eller: «offentlig tjente». Det greske ordet leitourgẹo, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgịa (offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. I Lu 1:23 (se studienote) er ordet leitourgịa oversatt med «hellige tjeneste» (eller: «offentlige tjeneste»), og der siktes det til den tjenesten Sakarja, faren til døperen Johannes, utførte. Den måten leitourgịa er brukt på i det verset, gjenspeiler hvordan dette ordet og andre former av det blir brukt i Septuaginta i forbindelse med den tjenesten prestene og levittene utførte i tabernaklet (2Mo 28:35; 4Mo 1:50; 3:31; 8:22) og i templet. (2Kr 31:2; 35:3; Joe 1:9, 13; 2:17) Slik tjeneste ble gjort til beste for folket. Men i noen sammenhenger var tjenesten også forbundet med hellighet, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov (2Kr 15:3; Mal 2:7) og bar fram ofre til soning for folkets synder. (3Mo 1:3–5; 5Mo 18:1–5) Her i Apg 13:2 blir det greske ordet leitourgẹo brukt i mer generell betydning om den tjenesten de kristne profetene og lærerne i menigheten i Antiokia i Syria utførte. Ordet sikter til forskjellige måter man tjener Gud på, og innbefatter slike trekk ved den kristne tjeneste som bønn, forkynnelse og undervisning. Den tjenesten som disse profetene og lærerne utførte, innbefattet uten tvil forkynnelse for offentligheten. – Apg 13:3.

hellige tjeneste: Eller: «offentlige tjeneste». Det greske ordet leitourgịa som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. Den måten Lukas bruker uttrykket på her, gjenspeiler hvordan det blir brukt i Septuaginta, der verb- og substantivformene av dette uttrykket ofte sikter til den tempeltjenesten som prestene og levittene utførte. (2Mo 28:35; 4Mo 8:22) Den tjenesten som ble utført ved templet, kunne sies å være offentlig tjeneste som ble gjort til beste for folket. Men den var også hellig, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov og bar fram ofre til soning for folkets synder. – 2Kr 15:3; Mal 2:7.

offentlige tjenere: Det greske ordet leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgịa (offentlig tjeneste) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. (De greske ordene som er nevnt ovenfor, kommer fra laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid».) Her blir de verdslige myndighetene kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de sørger for nyttige samfunnstjenester. Men i De kristne greske skrifter blir disse greske ordene ofte brukt i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Eksempler på dette blir kommentert i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 15:16.

utfører den oppgaven de har fått: Eller: «vier seg til nettopp dette». De verdslige myndighetene utfører sine oppgaver, slik det er beskrevet i de foregående versene, og som «Guds offentlige tjenere» sørger de for nyttige samfunnstjenester.

en offentlig tjener: Det greske ordet leitourgọs kommer fra ordene laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid». Grekerne i gammel tid brukte dette ordet om personer som utførte arbeid eller tjeneste for de sivile myndighetene til beste for samfunnet, vanligvis på egen bekostning. Det fantes en lignende ordning under romerne. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det vanligvis til en som utfører hellig tjeneste. Septuaginta bruker ofte det beslektede ordet leitourgịa om de ‘oppgavene’ (4Mo 7:5) og den «tjenesten» (4Mo 4:28; 1Kr 6:32 [6:17, LXX]) som prestene utførte ved tabernaklet og Jehovas tempel i Jerusalem. Her bruker Paulus ordet leitourgọs om seg selv – «en apostel for nasjonene», som forkynte det gode budskap fra Gud. (Ro 11:13) Denne forkynnelsen var til stor nytte for samfunnet, særlig for folk fra nasjonene.

Gi: Bokstavelig: «Gi tilbake til». Det samme greske verbet (apodịdomi) er brukt i Mt 22:21; Mr 12:17; Lu 20:25 i uttrykket «gi ... keiseren det keiseren har krav på». – Se studienote til Mt 22:21.

Gi da keiseren: Eller: «Betal da tilbake til keiseren». Keiseren preget myntene, så han hadde rett til å be om å få tilbake noen av dem. Men keiseren hadde ikke rett til å be en person vie livet sitt til ham. Gud har gitt menneskene «liv og pust og alle ting». (Apg 17:25) En person kan derfor ‘betale tilbake’ sitt liv og sin lojalitet bare til Gud, den eneste som har rett til å kreve udelt hengivenhet.

være utro mot ektefellen din: Eller: «begå ekteskapsbrudd». I Bibelen sikter dette uttrykket til det at en gift mann eller kvinne frivillig har seksuell omgang med en annen enn ektefellen. – Se også studienote til Mt 5:32, som drøfter uttrykket «seksuell umoral», en gjengivelse av det greske ordet porneia, og studienote til Mr 10:11.

være utro mot ektefellen din: Eller: «begå ekteskapsbrudd». – Se studienote til Ro 2:22.

vill festing: Det greske ordet kọmos forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter og har hver gang negativ betydning. (Ga 5:21; 1Pe 4:3) Det er blitt definert som «drikkefester som var preget både av uhemmet inntak av alkohol og av umoralsk oppførsel». I gamle greske skrifter ble ordet brukt i forbindelse med ville festopptog med sang til langt på natt til ære for hedenske guder, som vinguden Dionysos (Bakkhos). Slike gateopptog med umoralsk oppførsel var vanlige i greske byer på apostlenes tid, deriblant byer i Lilleasia. (1Pe 1:1) Peter rettet brevet sitt til slike som hadde levd «et liv preget av ... ukontrollerte lyster, overdreven drikking, vill festing, fyll og avskyelig avgudsdyrkelse» før de ble kristne. (1Pe 4:3, 4) Paulus nevnte «vill festing» blant de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», og tilføyde: «De som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» (Ga 5:19–21 ) I de versene der uttrykket «vill festing» forekommer, nevner Paulus og Peter også slike ting som fyll, seksuell umoral, urenhet, skamløs oppførsel og ukontrollerte lyster.

skamløs oppførsel: Eller: «frekk og respektløs oppførsel». Her brukes flertallsformen av det greske ordet asẹlgeia. Dette greske ordet blir brukt om oppførsel som er en alvorlig krenkelse av Guds lover, og som gjenspeiler en frekk eller foraktfull holdning. – Se Ordforklaringer.

kle dere i Herren Jesus Kristus: Eller: «etterlign Herren Jesu Kristi egenskaper (væremåte)». Det greske ordet som forekommer her, kan også brukes om det «å kle på seg» i bokstavelig forstand. (Lu 15:22; Apg 12:21) Her er det brukt i overført betydning om å kle seg i de egenskapene som kjennetegner en person. Det samme greske ordet er brukt i Kol 3:10, 12 i uttrykkene «ta på» og «kle dere i». Paulus’ oppfordring i Ro 13:14 innebærer at de kristne skal følge nøye i Jesu fotspor og billedlig talt kle seg i hans eksempel og hans innstilling. De skal med andre ord anstrenge seg for å etterligne Kristus.