Jeg vokste opp i Santiago, hovedstaden i Chile, i et nabolag preget av narkotikamisbruk, gjenger og kriminalitet. Da jeg var fem år, ble faren min myrdet. Etter det bodde mor sammen med en mann som var voldelig. Han slo både mor og meg hele tiden. Jeg har fortsatt følelsesmessige arr fra de årene.

Som følge av den negative påvirkningen i oppveksten ble jeg ekstremt voldelig. Jeg hørte på heavy metal, drakk mye og brukte av og til narkotika. Med jevne mellomrom var jeg innblandet i gatekamper med narkolangere, som flere ganger forsøkte å ta livet av meg. En gang leide en rivaliserende gjeng en beryktet leiemorder for å drepe meg, men jeg kom meg unna og fikk bare et stikksår. En annen gang ble jeg truet med pistol av en gruppe narkolangere som prøvde å henge meg.

I 1996 forelsket jeg meg i Carolina, og i 1998 giftet vi oss. Etter at vi hadde fått den første sønnen vår, var jeg livredd for at jeg på grunn av det voldsomme temperamentet mitt skulle bli som stefaren min og begynne å slå familien min. Så jeg begynte å gå i terapi. I tillegg til terapien fikk jeg medisinsk behandling, men det hjalp ikke. Jeg ble fortsatt rasende på grunn av hver minste ting; jeg hadde overhodet ikke selvkontroll. I et misforstått forsøk på å slutte å mishandle familien min prøvde jeg å begå selvmord. Heldigvis klarte jeg det ikke.

Jeg hadde vært ateist i mange år, men jeg ville gjerne tro på Gud. En tid gikk jeg derfor i en evangelisk kirke. Samtidig studerte min kone Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg hatet vitnene, og mange ganger ropte jeg banneord etter dem. Men de opptrådte alltid rolig og behersket, og det hadde jeg ikke ventet.

En dag bad Carolina meg om å slå opp Salme 83:18 i min egen bibel. Der står det helt tydelig at Guds navn er Jehova. Det overrasket meg, for min religion hadde lært meg om en gud, men ikke om Jehova. Tidlig i år 2000 begynte også jeg å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.

Etter hvert som jeg lærte mer, fant jeg trøst i å få vite at Jehova er en medfølende og tilgivende Gud. I 2. Mosebok 34:6, 7 står det for eksempel at Jehova er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd».

Likevel var det ikke så lett å anvende det jeg lærte. Jeg var sikker på at jeg aldri ville klare å få kontroll over det voldsomme temperamentet mitt. Hver gang jeg mislyktes, fikk jeg kjærlig oppmuntring av Carolina. Hun minnet meg om at Jehova så hvordan jeg strevde. Hennes støtte gav meg styrke til å fortsette å prøve å leve slik Jehova vil at vi skal leve, selv om jeg ofte følte at jeg var et håpløst tilfelle.

Han som studerte med meg, Alejandro, bad meg en dag om å lese det som står i Galaterne 5:22, 23. Disse versene sier at Guds ånds frukt er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll». Alejandro forklarte at jeg ikke ville klare å utvikle disse egenskapene av egen kraft, men at jeg var avhengig av Guds hellige ånd. Det gjorde at jeg fikk et helt annet syn på situasjonen.

Senere var jeg til stede på et stort stevne som Jehovas vitner holdt. Det fellesskapet jeg var vitne til, og det at det var så rent og ordentlig overalt, overbeviste meg om at jeg hadde funnet den sanne religion. (Johannes 13:34, 35) I februar 2001 ble jeg døpt.

Med Jehovas hjelp har jeg forandret meg. Jeg er ikke lenger voldelig, men fredelig. Jeg føler at Jehova har løftet meg opp av den gjørmen jeg hadde sunket ned i. Mange hatet meg, og det skjønner jeg godt. Nå finner jeg imidlertid stor glede i å tjene Jehova sammen med min kone og de to guttene våre.

Slektningene mine og tidligere venner av meg kan nesten ikke tro det når de ser hvordan jeg har forandret meg. Det har ført til at flere av dem har vist interesse for Bibelens sannhet. Jeg har også hatt det privilegium å kunne hjelpe andre til å lære Jehova å kjenne. For en glede det har vært å se hvordan Bibelens sannhet har forandret deres liv også!