«OG HVORFOR i all verden vil du ikke tilbe forfedrene dine?» spurte mor. «Forstår du ikke at det er på grunn av dem du er til? Vil du ikke vise dem at du er takknemlig? Hvordan kan du snu ryggen til skikker som familien har hatt i generasjoner? Å nekte å ære våre forfedre er det samme som å si at måten vi tilber på, er tåpelig.» Så brøt hun sammen og begynte å gråte.

Det lignet ikke mor å snakke på den måten. Dessuten var det hun som hadde sørget for at jeg begynte å studere Bibelen, riktignok som en høflig måte å si nei takk til et eget bibelstudium på. Jeg hadde alltid vært lydig mot henne, og jeg syntes det var vanskelig å ikke være det nå. Men denne gangen kunne jeg ikke gjøre som hun sa, for jeg ønsket å glede Jehova. Uten styrke fra ham hadde jeg ikke klart å motstå presset.

Som de fleste andre i Japan var familien vår buddhister. Men etter å ha studert med Jehovas vitner i bare to måneder ble jeg overbevist om at det Bibelen sier, er sant. Da jeg forstod at jeg har en Far i himmelen, fikk jeg et sterkt ønske om å bli kjent med ham. Til å begynne med hadde mor og jeg hyggelige samtaler om det jeg lærte. Jeg begynte å gå på møtene i Rikets sal på søndagene. Da jeg hadde fått større kunnskap om sannheten, fortalte jeg mor at jeg ikke ville delta i buddhistiske seremonier mer. Plutselig forandret hun holdning. «Å ha noen i familien som ikke elsker forfedrene våre, er en skam» var ordene hun brukte. Hun forlangte at jeg skulle slutte å studere Bibelen og å gå på møtene. Jeg hadde aldri forestilt meg at moren min kunne si noe sånt! Det var som om hun var blitt en annen person.

Efeserne, kapittel 6, hjalp meg til å forstå at Jehova ønsker at jeg skal være lydig mot foreldrene mine. Far tok mors parti. Til å begynne med tenkte jeg at hvis jeg hørte på dem, ville de høre på meg, og vi kunne få fred i familien igjen. I tillegg nærmet det seg tiden for opptakseksamener til videregående skole, og jeg måtte forberede meg. Så jeg gikk med på at jeg i tre måneder skulle gjøre som de sa, men jeg lovte Jehova at jeg skulle begynne å gå på møtene igjen etter det.

Denne avgjørelsen viste seg å være dårlig av to grunner. For det første hadde jeg tenkt  at følelsene mine ikke kom til å forandre seg i løpet av tre måneder, men jeg begynte raskt å føle meg åndelig underernært og å drive bort fra Jehova. For det andre ble det ikke slik at mor og far møtte meg på halvveien. I stedet la de et enda større press på meg for å få meg til å slutte med alt som hadde med den sanne tilbedelse å gjøre.

I Rikets sal hadde jeg truffet mange som møtte motstand fra familien sin. De hadde forsikret meg om at Jehova ville gi meg styrke. (Matt 10:34–37) De forklarte meg at den beste muligheten familien min hadde til å lære sannheten, var gjennom meg. Jeg ønsket å lære å stole på Jehova, så jeg begynte å be inderlig.

Familien motarbeidet meg på mange måter. Mor prøvde både å trygle og å resonnere med meg. Vanligvis sa jeg ikke noe. Når jeg sa noe, hendte det ofte at følelsene våre kom i kok fordi vi begge var så opptatt av å få fram våre egne meninger. Jeg burde ha vist mer respekt for mors følelser og oppfatninger. Det kunne kanskje ha roet situasjonen. Foreldrene mine gav meg mer å gjøre hjemme i et forsøk på å få meg til å holde meg inne. Noen ganger ble jeg låst ute, og det hendte også at jeg ikke fikk mat.

Mor vendte seg til andre for å få støtte. Hun snakket med læreren min, men han holdt seg nøytral. Hun tok meg med til sjefen sin for at han skulle forsøke å overbevise meg om at ingen religioner har noe for seg. Og hjemme ringte hun til slektninger og bad dem gråtende om hjelp. Det gjorde meg opprørt, men på møtene sa de eldste til meg at jeg kunne tenke på at moren min på en  måte hadde forkynt for mange uten å være klar over det.

Så oppstod spørsmålet om jeg skulle begynne på universitetet. Foreldrene mine hadde planlagt å gi meg det de så på som den beste starten i livet. De håpet at jeg kunne få en bra jobb. Det var altfor vanskelig å drøfte saken på en rolig måte, så jeg skrev flere brev til foreldrene mine for å forklare hvilke mål jeg hadde. Far ble rasende og sa truende: «Hvis du tror du kan finne deg en jobb, så gjør det i morgen. Hvis ikke kan du bare flytte ut.» Jeg bad til Jehova om saken. Dagen etter mens jeg var i tjenesten, var det to søstre som uavhengig av hverandre tilbød meg jobb som privatlærer for barna deres. Far likte ikke dette og sluttet helt å snakke med meg. Han begynte faktisk å ignorere meg. Mor sa at det hadde vært bedre om jeg var kriminell enn et av Jehovas vitner.

Noen ganger lurte jeg på om Jehova egentlig ville at jeg skulle være så bestemt på ikke å gi etter for det foreldrene mine ønsket. Men jeg bad mer til Jehova og reflekterte over det Bibelen sier om hans kjærlighet. Det hjalp meg til å se mer objektivt på den motstanden jeg møtte, og til å forstå at den til en viss grad kom fordi foreldrene mine brydde seg om meg. Jehova hjalp meg til å tenke riktig og til å se hvilken vei jeg burde gå. Og jo mer jeg gikk på feltet, jo mer likte jeg det. Ja, jeg satte meg som mål å begynne som pioner.

Noen søstre som visste at jeg hadde lyst til å bli pioner, anbefalte meg å vente til foreldrene mine hadde roet seg. Jeg bad om visdom, gjorde undersøkelser, gransket motivene mine og snakket med modne brødre og søstre. Jeg kom fram til at jeg ville glede Jehova. Dessuten ville ikke det å vente med pionertjenesten være noen garanti for at foreldrene mine kom til å endre holdning.

Jeg begynte som pioner mens jeg gikk siste året på videregående. Etter å ha vært pioner en stund ønsket jeg å flytte til et sted med større behov. Men mor og far ville ikke at jeg skulle flytte hjemmefra. Så jeg ventet til jeg ble 20. For å gjøre det lettere for mor spurte jeg avdelingskontoret om det var et sted jeg kunne flytte til i det sørlige Japan, hvor jeg hadde slektninger.

Mens jeg tjente i en menighet sør i landet, hadde jeg gleden av å oppleve at flere jeg studerte med, ble døpt. Jeg studerte også engelsk, med tanke på å utvide tjenesten enda mer. I den menigheten jeg gikk i, var det to brødre som var spesialpionerer. Jeg så hvor ivrige de var, og hvordan de hjalp andre. Det motiverte meg til å sette meg som mål å bli spesialpioner. På den tiden fikk mor to ganger alvorlige problemer med helsen. Begge gangene reiste jeg hjem for å ta meg av henne. Det overrasket henne, og hun myknet litt.

Etter sju år fikk jeg et brev fra Atsushi, den ene av de to spesialpionerene jeg nevnte. Han skrev at han ønsket å gifte seg, og lurte på hvordan situasjonen min var, og hva jeg syntes om ham. Jeg hadde aldri hatt romantiske følelser for Atsushi, og jeg hadde ikke trodd at han hadde følelser for meg. En måned senere svarte jeg at vi godt kunne bli bedre kjent. Vi oppdaget at vi hadde mye til felles. Begge ville fortsette i heltidstjenesten og var villige til å ta imot et hvilket som helst oppdrag. Med tiden giftet vi oss. Så glad jeg var for at mor og far og flere slektninger var i bryllupet vårt!

 Kort tid senere, mens vi tjente som alminnelige pionerer, ble Atsushi utnevnt til stedfortredende kretstilsynsmann. Snart fikk vi flere velsignelser. Vi ble utnevnt til spesialpionerer, og så fikk vi i oppdrag å reise i kretstjenesten. Etter at vi hadde besøkt alle menighetene i kretsen én gang, fikk vi en telefon fra avdelingskontoret. Vi ble spurt om vi ville flytte til Nepal for å tjene i kretstjenesten der.

Jeg lurte på hva foreldrene mine ville tenke hvis jeg flyttet så langt bort. Så jeg ringte til dem. Det var far som tok telefonen, og reaksjonen hans var: «Dere kommer til et fint sted.» Bare en uke før hadde en venn av ham gitt ham en bok om Nepal, og far hadde til og med tenkt at det landet ville vært et fint sted å besøke.

Vi var glade for å tjene blant de vennlige nepaleserne. Mens vi var der, fikk vi enda en velsignelse. Kretsen vår ble utvidet til å omfatte Bangladesh. Selv om landet ligger så nær Nepal, er det ganske annerledes på mange måter. Felttjenesten var veldig variert. Etter fem år fikk vi igjen i oppdrag å tjene i Japan, hvor vi nå er i kretstjenesten.

Japan, Nepal og Bangladesh – tjenesten i disse landene har lært meg så mye om Jehova! Hvert av landene har sin spesielle historie og kultur. Og alle mennesker er unike. Jeg har sett hvordan Jehova bryr seg om enkeltpersoner, tar imot dem, hjelper dem og velsigner dem.

Selv har jeg erfart hvordan Jehova har velsignet meg med kunnskap om ham, et arbeid å utføre og en god kristen ektemann. Gud har hjulpet meg til å ta riktige avgjørelser, og nå har jeg et godt forhold til ham og familien min. Takket være Jehova er mor og jeg gode venner igjen. Jeg er dypt takknemlig for at jeg nå har fred med Gud og med mor.