Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De har møtt villig fram – i Russland

De har møtt villig fram – i Russland

JEHOVAS VITNER i Russland ble overlykkelige da det langvarige forbudet mot arbeidet deres ble opphevet i 1991 og de ble offisielt anerkjent. Den gangen var det få som kunne forestille seg at antall vitner der i landet skulle tidobles – til omkring 170 000 i dag! Blant disse hardtarbeidende forkynnerne er det mange vitner som har flyttet fra andre land for å hjelpe til med den åndelige innhøstningen i Russland. (Matt 9:37, 38) La oss bli kjent med noen av dem.

VILLIGE BRØDRE HJELPER TIL MED Å STYRKE MENIGHETENE

Matthew, som bodde i Storbritannia, var 28 år da forbudet i Russland ble opphevet. På et stevne det året ble det holdt en tale som framhevet behovet for hjelp i menighetene i Øst-Europa. Som et eksempel nevnte taleren en menighet i St. Petersburg i Russland som bare hadde én menighetstjener og ingen eldste. Likevel ledet forkynnerne der flere hundre bibelstudier! «Etter den talen», sier Matthew, «klarte jeg ikke å slutte å tenke på Russland, så jeg bad konkrete bønner til Jehova om at jeg gjerne ville flytte dit.» Han sparte opp en del penger, solgte det meste av det han eide, og flyttet til Russland i 1992. Hvordan gikk det med ham der?

Matthew

«Språket var en utfordring», sier Matthew. «Jeg klarte ikke å føre gode åndelige samtaler.» En annen utfordring var å finne et sted å bo. «Jeg måtte flytte fra én leilighet til en annen på kort varsel så mange ganger at jeg til slutt kom ut av tellingen.» Til tross for disse utfordringene i starten sier Matthew: «Å flytte til Russland er den beste avgjørelsen jeg noensinne har tatt.» Han forklarer: «Ved å tjene her har jeg lært å stole mye mer på Jehova og har erfart hans ledelse på mange måter.» Matthew ble senere utnevnt til eldste og spesialpioner, og nå tjener han på avdelingskontoret i nærheten av St. Petersburg.

I 1999 ble Hiroo, som da var 25 år, uteksaminert fra Tjenesteopplæringsskolen i Japan. En av lærerne hans oppmuntret ham til å tjene i utlandet. Hiroo hadde hørt om det store behovet i Russland og begynte å lære seg russisk. Han tok også et annet praktisk skritt. «Jeg drog til Russland for å være der i seks måneder», sier han. «Siden vintrene der er harde, drog jeg i november for å finne ut om jeg kunne takle kulden.» Etter at han hadde kommet seg gjennom vinteren, reiste han tilbake til Japan, der han levde et veldig enkelt liv for å kunne spare nok penger til å dra tilbake til Russland – denne gangen for godt.

Hiroo og Svetlana

Hiroo har nå bodd i Russland i tolv år og har tjent i flere menigheter. Til tider var han den eneste eldste i en menighet på over hundre forkynnere. I én menighet ledet han hver uke både tjenesteskolen, Vakttårn-studiet og fem forskjellige menighetsbokstudier og hadde også de fleste postene på tjenestemøtet. Han foretok også mange hyrdebesøk. Hiroo sier om disse årene: «Det var en stor glede å kunne hjelpe brødrene og søstrene til å bli sterkere åndelig sett.» Hvordan har det virket på ham å tjene på steder med større behov? Han sier: «Før jeg flyttet til Russland, tjente jeg som eldste og pioner, men jeg føler at jeg har utviklet et helt nytt forhold til Jehova etter at jeg kom hit. Jeg har lært å stole mer på Jehova på alle områder i livet.» I 2005 giftet Hiroo seg med Svetlana, og de fortsetter å tjene sammen som pionerer.

Michael og Olga sammen med Marina og Matthew

Matthew, som er 34 år, og broren Michael, som er 28, er fra Canada. De besøkte Russland, og det gjorde inntrykk på dem å se hvor mange interesserte som kom på møtene, og hvor få brødre som kunne lede møtene. Matthew sier: «I den menigheten jeg besøkte, var det 200 på møtene, men alle møtene ble ledet av én eldste, som var høyt oppe i årene, og én ung menighetstjener. Da jeg så denne situasjonen, fikk jeg lyst til å flytte dit for å hjelpe disse brødrene.» Han flyttet til Russland i 2002.

Fire år senere flyttet Michael til Russland, og han oppdaget raskt at det fremdeles var stort behov for brødre. Som menighetstjener fikk han i oppdrag å ta hånd om regnskapet, litteraturen og distriktskartene. Han ble også spurt om å gjøre det arbeidet som normalt blir utført av menighetens sekretær, å holde offentlige foredrag og å hjelpe til med å organisere kretsstevner og bygge Rikets saler. Det er fremdeles behov for mye hjelp i menighetene. Det å ta hånd om mange oppgaver er krevende, men Michael, som nå tjener som eldste, sier: «Det gir meg stor glede å hjelpe brødrene. Det er den beste måten jeg kan bruke livet på!»

Matthew er nå gift med Marina, og Michael er gift med Olga. Disse to parene, sammen med mange andre villige arbeidere, fortsetter å hjelpe de voksende menighetene.

IVRIGE SØSTRE HJELPER TIL MED INNHØSTNINGEN

Tatjana

I 1994, da Tatjana var 16 år, begynte 6 spesialpionerer fra Tsjekkia, Polen og Slovakia å tjene i menigheten hennes i Ukraina. Hun har gode minner om dem og sier: «De var ivrige pionerer som var omgjengelige og vennlige, og de kjente Bibelen godt.» Hun så hvordan Jehova velsignet den selvoppofrende innstillingen de hadde, og hun tenkte: «Jeg har lyst til å være som dem.»

Oppmuntret av pionerenes eksempel brukte Tatjana skoleferiene til å reise sammen med andre til avsidesliggende distrikter i Ukraina og Hviterussland der ingen vitner hadde forkynt før. Hun likte disse turene så godt at hun la planer om å utvide tjenesten ved å flytte til Russland. Først reiste hun dit for å besøke en søster som hadde flyttet dit fra utlandet, og for å finne en jobb som gjorde at hun kunne klare seg økonomisk som pioner. Senere, i 2000, flyttet hun til Russland. Var det en vanskelig forandring?

Tatjana sier: «Siden jeg ikke hadde råd til å ha en leilighet for meg selv, måtte jeg leie et rom hos noen andre. Det var ingen enkel bosituasjon. Noen ganger hadde jeg mest lyst til å dra hjem igjen. Men Jehova hjalp meg bestandig til å se at jeg ville få mye igjen for å fortsette tjenesten min.» I dag tjener Tatjana som misjonær i Russland. Hun konkluderer: «Alle de årene jeg har bodd utenlands, har gitt meg uvurderlige opplevelser og mange venner. Framfor alt har disse årene styrket min tro.»

Masako

Masako fra Japan, som nå er i begynnelsen av 50-årene, hadde hele livet hatt et ønske om å bli misjonær, men helseproblemer gjorde at det virket umulig for henne å bli det. Men da helsen hennes ble noe bedre, bestemte hun seg for å flytte til Russland for å hjelpe til med innhøstningsarbeidet. Selv om det var vanskelig å finne et passende sted å bo og en stabil jobb, klarte hun å forsørge seg selv som pioner ved å undervise i japansk og ved å jobbe med renhold. Hva har hjulpet henne til å fortsette i sin tjeneste?

Etter å ha tjent i Russland i mer enn 14 år sier Masako: «Den gleden jeg opplever i tjenesten, oppveier de vanskelighetene jeg møter. Det å forkynne i områder der det er stort behov for forkynnere, gjør livet innholdsrikt og spennende.» Hun tilføyer: «For meg har det vært et moderne mirakel å personlig erfare hvordan Jehova opp gjennom årene har sørget for at jeg har fått mat, klær og et sted å bo.» I tillegg til å tjene på steder i Russland der behovet er større, har Masako deltatt i høstarbeidet i Kirgisistan. Hun har også vært i stand til å hjelpe til i engelsk-, kinesisk- og uiguriskspråklige grupper. Nå er hun pioner i St. Petersburg.

FAMILIER GIR STØTTE OG BLIR VELSIGNET

Inga og Mikhail

På grunn av økonomisk usikkerhet flytter mange familier til andre land for å få det bedre materielt. Men i likhet med Abraham og Sara i bibelsk tid flytter noen familier til andre land for å nå åndelige mål. (1. Mos 12:1–9) Ta for eksempel Mikhail og Inga, et ektepar fra Ukraina som flyttet til Russland i 2003. De fant raskt mennesker som lette etter Bibelens sannhet.

Mikhail forteller: «En gang forkynte vi i et område der ingen vitner hadde forkynt før. En eldre mann åpnet døren og spurte: ‘Er dere forkynnere?’ Da vi svarte ja, sa han: ‘Jeg visste at dere ville komme en dag. Det er umulig at Jesu ord ikke skulle bli oppfylt.’ Så siterte mannen Matteus 24:14.» Mikhail sier videre: «I det området fant vi også en gruppe på omkring ti kvinner som var baptister, og som oppriktig tørstet etter sannheten. De hadde Paradisboken, og de brukte den hver helg når de studerte Bibelen. I mange timer besvarte vi spørsmålene deres og sang Rikets sanger med dem, og vi spiste middag sammen. Det besøket er et av de hyggeligste minnene jeg har.» Mikhail og Inga er enige om at det at de har tjent på steder der det er stort behov for forkynnere, har dratt dem nærmere Jehova, gjort at de har blitt mer glad i mennesker, og gitt dem et rikt og tilfredsstillende liv. I dag er de i kretstjenesten.

Oksana, Aleksej og Jurij

Jurij og Oksana, et ektepar fra Ukraina som nå er i midten av 30-årene, og sønnen deres, Aleksej på 13 år, besøkte i 2007 avdelingskontoret i Russland. Der så de et kart over Russland hvor det var avmerket store områder som var ledige distrikter. «Etter å ha sett det kartet skjønte vi mer enn noen gang at det er stort behov for forkynnere», sier Oksana. «Det hjalp oss til å bestemme oss for å flytte til Russland.» Hva mer hjalp dem? Jurij sier: «Det var nyttig å lese artikler i publikasjonene våre, for eksempel ‘Kan du tjene i et fremmed land?’ * Vi besøkte det området i Russland som avdelingskontoret foreslo at vi flyttet til, og så oss om etter bolig og arbeid.» I 2008 flyttet de til Russland.

I begynnelsen var det vanskelig å finne jobb, og de måtte flytte fra én leilighet til en annen flere ganger. Jurij sier: «Vi bad ofte til Jehova om at vi ikke måtte miste motet, og så fortsatte vi i forkynnelsesarbeidet i tillit til at Jehova ville hjelpe oss. Vi erfarte hvordan Jehova sørger for oss når vi setter Rikets interesser på førsteplassen. Denne tjenesten styrket familien vår.» (Matt 6:22, 33) Og hvordan har det virket på unge Aleksej å tjene på et sted med større behov? «Det har vært veldig bra for ham», sier Oksana. «Han innviet seg til Jehova og ble døpt da han var ni år. Det store behovet for forkynnere motiverer ham til å være hjelpepioner i alle skoleferiene. Vi føler stor glede når vi ser hvor glad han er i tjenesten, og hvor ivrig han er.» I dag er Jurij og Oksana spesialpionerer.

«DET ENESTE JEG ANGRER PÅ»

Av det som disse høstarbeiderne sier, skjønner vi at hvis man vil flytte til et annet sted for å utvide sin tjeneste, må man stole helt og fullt på Jehova. Ja, de som tjener på steder med større behov, møter utfordringer i sitt nye distrikt, men samtidig opplever de den dype gleden som kommer av å dele det gode budskap om Riket med mennesker som er lydhøre for dette budskapet. Kan du også hjelpe til med innhøstningen på et sted der det fortsatt er stort behov for forkynnere? Hvis du bestemmer deg for det, kan det være at du snart føler det på samme måte som Jurij, som sa om det at han bestemte seg for å tjene på et sted med større behov: «Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke gjorde det før.»

^ avsn. 20 Se Vakttårnet for 15. oktober 1999, sidene 23–27.