MOSES ble født kort tid etter at Egypts farao hadde gitt ordre om at alle nyfødte israelittiske guttebarn i landet skulle drepes. Folket hans var en gruppe nomadiske familier som hadde slått seg ned i Egypt sammen med sin stamfar Jakob, som også ble kalt Israel, for å unngå hungersnød. De hadde levd fredelig side om side med sine egyptiske naboer i flere tiår. Men så fant det sted en illevarslende forandring. En ansett historisk kilde sier: «Med tiden stod det fram en ny konge over Egypt . . . Og han sa til sitt folk: ’Se, Israels sønners folk er mer tallrikt og mektig enn vi. Kom! La oss handle klokt overfor dem, så de ikke blir enda mer tallrike.’» Hva var det kongen planla? Å ta kontroll over den israelittiske befolkningen ved å gjøre dem til «slaver under tyranni» og ved så å gi de hebraiske jordmødrene ordre om å drepe alle nyfødte guttebarn. (2. Mosebok 1: 8—10, 13—16) Fordi israelittenes jordmødre viste stort mot ved ikke å adlyde ordren, fortsatte den israelittiske befolkningen å øke likevel. Egypts konge bestemte derfor: «Hver nyfødt sønn skal dere kaste i Nilen.» — 2. Mosebok 1: 17, 22.

Det fortelles om et israelittisk ektepar, Amram og Jokebed, at de «ikke fryktet kongens befaling». (Hebreerne 11: 23) Jokebed fødte en sønn som senere ble beskrevet som «guddommelig vakker». * (Apostlenes gjerninger 7: 20) Kanskje de på en eller annen måte forstod at dette barnet var spesielt begunstiget av Gud. Uansett nektet de å overgi barnet til å bli drept. Med fare for sitt eget liv valgte de å skjule ham.

Etter tre måneder kunne ikke Moses’ foreldre skjule ham lenger. Fordi de ikke så noe alternativ, tok de et drastisk skritt. Jokebed la spedbarnet i en kiste av papyrus og satte den på Nilen. Uten å være klar over det sendte hun ham inn i historien. — 2. Mosebok 2: 3, 4.

Mange forskere avfeier i dag Bibelens beretning som ren diktning. Bladet Christianity Today sier: «Faktum er at det ikke er blitt funnet snev av konkrete arkeologiske beviser for  [de årene] israelittene oppholdt seg i Egypt.» Men selv om det ikke finnes fysisk bevismateriale, finnes det mange indirekte beviser for at Bibelens beretning er troverdig. Egyptologen James K. Hoffmeier skriver: «Arkeologisk materiale viser tydelig at folkeslagene fra Levanten [landene som grenser mot det østlige Middelhavet] ofte søkte til Egypt, spesielt som følge av klimatiske forhold som førte til tørke . . . I perioden fra omtrent 1800 til 1540 fvt. var Egypt altså et attraktivt sted å flytte til for de semittisktalende folkeslagene i Vest-Asia.» — Israel in Egypt.

Videre har Bibelens beskrivelse av slaveriet i Egypt lenge vært regnet for å være nøyaktig. Boken Moses—A Life sier: «Den bibelske  beretningen om undertrykkelsen av israelittene later til å bli bekreftet av et gravmaleri fra oldtidens Egypt som ofte er blitt avbildet, et maleri hvor en gruppe slaver som lager murstein av leire, er detaljert framstilt.»

Bibelens beskrivelse av den lille kisten som Jokebed brukte, lyder også troverdig. Bibelen sier at den var laget av papyrus, som egypterne ifølge Cooks bibelkommentar «brukte mye til belysning og raske båter». — Commentary.

Men er det ikke likevel vanskelig å tro at en konge ville gi ordre om å drepe spedbarn med kaldt blod? Professor George Rawlinson sier om dette: «Barnemord . . . har vært svært utbredt til bestemte tider og på bestemte steder, og det er blitt sett på som en mindre alvorlig sak.» Man behøver faktisk ikke lete lenge for å finne tilsvarende grufulle eksempler på massemord i nyere tid. Bibelens beretning er kanskje foruroligende, men den er dessverre troverdig.

Jokebed overlot ikke sitt barns skjebne til tilfeldighetene. Hun «satte [kisten] i sivet ved bredden av Nilen», sannsynligvis fordi hun håpet at noen ville finne den der. Hit kom faraos datter for å bade, noe hun kanskje gjorde regelmessig. * — 2. Mosebok 2: 2—4.

Faraos datter la raskt merke til den lille kisten. «Da hun åpnet den, fikk hun se barnet, og se, gutten gråt. Da følte hun medynk med ham, skjønt hun sa: ’Dette er et av hebreernes barn.’» Den egyptiske prinsessen bestemte seg for å adoptere ham. Det navnet foreldrene hans eventuelt hadde gitt ham, er nå for lengst glemt. I dag er han kjent over hele verden ved det navnet som adoptivmoren hans gav ham — Moses. * — 2. Mosebok 2: 5—10.

Men er det ikke lite sannsynlig at en egyptisk prinsesse ville ta seg av et hebraisk barn? Nei, for ifølge egyptisk religion var gode gjerninger en forutsetning for å komme til himmelen. Hva selve adopsjonen angår, bemerker arkeologen Joyce Tyldesley: «Egyptiske kvinner var likestilt med egyptiske menn. De hadde de samme juridiske og økonomiske rettigheter, i hvert fall i teorien, og . . . kvinner kunne adoptere.» En gammel papyrus som omhandler adopsjon, forteller faktisk om en egyptisk kvinne som adopterte slavene sine. Når det gjelder det at Moses’ mor fikk i oppgave å være amme for ham, sier en bibelordbok: «Det at Moses’ kjødelige mor ble betalt for å amme ham, stemmer godt overens med tilsvarende ordninger i adopsjonskontrakter fra Mesopotamia.» — The Anchor Bible Dictionary.

Ville Moses’ hebraiske bakgrunn bli holdt skjult for ham nå som han var adoptert? Noen filmproduksjoner har framstilt det slik. Men Bibelen sier noe annet. Moses’ søster, Mirjam, klarte å ordne det slik at Moses ble ammet av sin egen mor, Jokebed. Naturligvis ville ikke denne gudfryktige kvinnen skjule sannheten for sin egen sønn. Og siden barn i gammel tid ofte ble ammet i flere år, hadde Jokebed god anledning til å lære Moses om ’Abrahams, Isaks og Jakobs Gud’. (2. Mosebok 3: 6) Moses hadde god nytte av et slikt åndelig grunnlag, for etter at han var blitt overlatt til faraos datter, ble han «opplært i all egypternes visdom». Historieskriveren Josefus hevder at Moses ble gjort til general i en krig mot etiopierne, men dette kan ikke bekreftes. Det Bibelen imidlertid sier, er at Moses «var mektig i sine ord og gjerninger». * — Apostlenes gjerninger 7: 22.

Da Moses var 40 år gammel, var han sannsynligvis i en slik stilling at han kunne bli en framstående egyptisk leder. Han kunne få  makt og rikdom hvis han ble ved faraos hoff. Men så skjedde det noe som forandret livet hans.

En dag fikk Moses «se en egypter som slo en hebreer, en av hans brødre». I flere år hadde Moses fått oppleve det beste av både den hebraiske og den egyptiske verden. Men da han fikk se en annen israelitt bli slått — kanskje så voldsomt at det kunne gå på livet løs — traff han et valg som skulle få store konsekvenser. (2. Mosebok 2: 11) Han «nektet . . . å bli kalt sønn av faraos datter, idet han valgte å bli dårlig behandlet sammen med Guds folk». — Hebreerne 11: 24, 25.

Moses gikk raskt til handling. Han «slo . . . egypteren i hjel og gjemte ham i sanden». (2. Mosebok 2: 12) Dette var ikke en handling som var utført av en som «var disponert for plutselige vredesutbrudd,» slik en kritiker har påstått. Det var sannsynligvis en troshandling — om enn misforstått — som var basert på Guds løfte om at Israel skulle bli utfridd av Egypt. (1. Mosebok 15: 13, 14) Kanskje Moses hadde en naiv forestilling om at det han hadde gjort, ville anspore folket hans til å gjøre opprør. (Apostlenes gjerninger 7: 25) Men til hans store skuffelse ville ikke israelittene anerkjenne ham som sin leder. Da nyheten om drapet nådde farao, ble Moses nødt til å flykte. Han slo seg ned i Midjan og giftet seg med en kvinne som het Sippora, datteren til nomadehøvdingen Jetro.

I 40 lange år levde Moses et enkelt liv som gjeter, og håpet hans om å bli den som skulle utfri Israel, var knust. En dag ledet han Jetros buskap til et sted i nærheten av fjellet Horeb. Der viste Jehovas engel seg for ham i en brennende busk. Prøv å forestille deg det: Gud befaler: «Før mitt folk, Israels sønner, ut av Egypt.» Men når Moses svarer, er han beskjeden, nølende og usikker på seg selv. «Hvem er jeg,» sier han, «siden jeg skulle gå til farao, og siden jeg må føre Israels sønner ut av Egypt?» Han avslører også noe som mange filmskapere har sett bort fra — han har tydeligvis en talefeil. Moses skiller seg virkelig ut fra heltene i gamle myter og sagn! Etter 40 år som gjeter er han blitt ydmyk og mild. Selv om Moses er usikker på seg selv, er Gud sikker på at han er skikket til å være Israels leder. — 2. Mosebok 3: 1 til 4: 20.

Moses reiser fra Midjan. Han trer fram for farao og krever at Guds folk må bli frigitt. Når den egenrådige monarken nekter å gå med på det, blir ti ødeleggende plager ført over Egypt. Etter at alle Egypts førstefødte blir drept i den  tiende plagen, setter den sønderknuste farao til slutt israelittene fri. — 2. Mosebok, kapitlene 5 til 13.

Disse hendelsene er godt kjent for de fleste. Men har de virkelig funnet sted? Noen mener at beretningen må være konstruert fordi faraos navn ikke er tatt med. * Men Hoffmeier, som er sitert tidligere, peker på at egyptiske historieskrivere ofte bevisst utelot navnene til faraos fiender. Han kommer så med dette argumentet: «Naturligvis vil ingen historikere avvise at Thutmosis IIIs kampanje mot Megiddo virkelig fant sted, selv om navnene på kongene av Kadesj og Megiddo ikke er oppgitt.» Hoffmeier mener det er «gode teologiske grunner» til at faraos navn er utelatt. Blant annet blir leserens oppmerksomhet på den måten rettet mot Gud, ikke mot farao.

Uansett stiller kritikerne seg sterkt tvilende til at jødene gjennomførte en storstilt utvandring fra Egypt. Forskeren Homer W. Smith hevdet at en slik masseutvandring «helt klart ville ha gitt gjenklang i egyptisk eller syrisk historie . . . Det er mer sannsynlig at sagnet om utgangen av Egypt er en fordreid og fantasifull beretning om relativt få menneskers flukt fra Egypt til Palestina».

Sant nok er det ikke blitt funnet noen egyptiske  opptegnelser om denne begivenheten. Men egypterne gikk ikke av veien for å forandre historiske opptegnelser når sannheten ble for pinlig eller skadet deres politiske interesser. For eksempel prøvde Thutmosis III, da han kom til makten, å fjerne alle spor etter sin forgjenger, dronning Hatshepsut. Egyptologen John Ray sier: «Alle hennes innskrifter ble fjernet, obeliskene hennes ble omgitt av en mur, og monumentene hennes ble glemt. Navnet hennes forekommer ikke i senere annaler.» Tilsvarende forsøk på å endre eller skjule pinlige fakta har også funnet sted i nyere tid.

Når det gjelder mangelen på arkeologiske vitnesbyrd om israelittenes vandring i ødemarken, må vi huske på at jødene var nomader. De bygde ikke byer, og de drev ikke jordbruk. Sannsynligvis etterlot de seg ikke stort mer enn fotspor. Men Bibelen inneholder mange overbevisende vitnesbyrd om denne vandringen og henviser faktisk gjentatte ganger til den. (1. Samuelsbok 4: 8; Salme 78; Salme 95; Salme 106; 1. Korinter 10: 1—5) I tillegg er det verdt å merke seg at Jesus Kristus også omtalte det jødene opplevde i ødemarken, som noe som virkelig skjedde. — Johannes 3: 14.

Det er derfor hevet over tvil at Bibelens beretning om Moses er troverdig og sannferdig. Men Moses levde jo for svært lenge siden. Hvilken betydning har han for oss som lever i dag?